Bodø Hardcore Festival #6, dag 3 (Sinus)

The Birds Are Spies, They Report To The Trees fra Trondheim fikk æren av åpne siste Sinus dag av Bodø HardCore Festival #6. Dette var deres debut konsert, og konserten var preget av det. Egentlig litt rart da de fleste spiller i Catena Collapse også og således burde være mer samspilte. Det de framførte var en slags kontrolert kaospønk med røtter til 77 pønken med en vokal som innimellom var screamo.

Cold Mailman var neste ut. Visesang på det gjennomsnittlige. Var tydelig inspirert av Bob Dylan og hans singer/songwriter tradisjon. Helt greit sett. Flere av låten fikk han fram en nerve i på sin Delivering Heart-Warming Letters mini album, som han ikke klarte å gjenskape live, desverre.

Dominic, opprinnelig fra Rognan men har nå base i Trondheim, var neste band ut. De spiller melodiøs punk som til tider er nærmere rock enn hardcore. På denne konserten spilte de flere låter fra sin 10” ep og fikk publikum i skikkelig festival modus. Musikalsk hadde de Hüsker Dü aktige pønke låtene med Frank Black gitar sterke melodilinjer som ble beholdt enten de var utsøkte adrenalin topper eller nedtonede rolige partier.

Catena Collapse er fra Trondheim og besto av folk fra The Birds Are…. Musikalsk spilte de en emo inspirert pønk. Bandet er omtalt som et av de beste HC bandene i Norge for tiden. Denne spillingen var dessverre ikke med på å opprettholde den statusen. Det ble for lite samspilt til at de klarte å få publikum til å gå fra konseptene.

Drunk fra Oslo spilte også denne dagen. I motsetning til dagen før spilte de nå et kortere akustisk sett. Her var enkelte låter omarrangert til et mer country-rock inspirert uttrykk. Totalt sett må det sies at deres tredje akustiske konsert igjennom en lang karriere absolutt bør gjentas flere ganger. Låtene kom virkelig til sin rett også i denne innpakkningen. Konserten var rett og slett overraskende bra.

Til sist kom rosinen i vegetarpølsen; Jimbo Jones. Et Trondhjems band med flere utflyttete Nordlendinger og med en fandenivoldsk innstilling til musikk, publikum og sceneopptreden. Til sammen en coctail av MC 5 og Chuck Berry inspirert pønk av det slaget som enten får deg til å danse ukontrollert av ren rockeglede (inkl pønk selvfølgelig) eller å vende bandet ryggen av ren avsky. Denne kvelden var det ingen som vendte dem ryggen og en etter hvert naken stage diving vokalist skapte prikken over i en. Bandet kommer med plate snart og blir den bare halvparten så bra som denne spillingen går man julen trygt i møte.

Til avslutning må ikke minst festivalens vegan cafe og bord med plater, bøker og fanziner berømmes. Uten dette krydret i tilværelsen ville det ha manglet noe udefinert bart. Her fikk man tak i utgivelser fra artister du definitivt ikke finner på distribusjon i Norge. Fanziner og bøker verken din lokale bokhandler eller Narvesen ville tatt i med ildtang. Kort sagt det er bare å glede seg til festival #7.

Av Tore Stemland

Bodø Hardcore Festival #6, dag 2 (Sinus)

Dag 2 av Bodø HardCore Festival (avdeling Sinus) startet med Beyond the Fences. Bandet har utviklet seg raskt i en retning vekk fra den mer Raga Rockers inspirerte pønken til et mer 80 talls HC sound med smålekre innstikkere fra Television og New York Dolls og dets like. Hadde spilt på CBGBs en gang tidlig på 80 tallet ville de blitt geniforklart. I dag kan vi trygt si at de er på vei mot en egen identitet og at bandet er teknisk dyktig nok til å finne den. Forutenom det leverte de en konsert som appellerte til publikum i aller høyeste grad. Stå på dette blir svært bra.

These Days Are Transparent, Scarlet Monroe var kveldens mest spontane band. De har riktignok gjort flere konserter før, men de skifter instrument for hver låt. Denne litt originale tilnærming til band begrepet sikrer dem å beholde øyeblikkets mest innbitte feilskjær og ditto lykketreff. Låtene er øvd inn på forhånd og beveger seg i rettning av Butthole Surfers live på slutten av 80 tallet og dets like. Sjarmerende og faktisk ganske lyttervennlig.

Regression Point fra Tromsø var første utenbys artister denne kvelden. De takket for innbydelsen med å ha en kompakt oppvisning i kompakt HC med preferanser til så vel emo som screamo og speed metal. Med en vokal som varierte fra growl til straight rock vokal klarte bandet å få sin til tider noe stereotype musikk til å framstå som inntagende. De lettere forførende gitar riffene i enkelte låter gjorde også susen. Bandet var herlig samspilte og inntok publikum med en innstilling om at hver konsert er den viktigste. Dette smittet over på publikum som var helt med.

Etter dette kom Per Nikolai fra Sortland rockeklubb og spilte egenkomponerte (og en Dylan klassiker) låter på sin kassegitar og munnspill. Det er modig å stå foran et publikum som var så oppgira med et musikalsk uttrykk basert godt i folk-vise tradisjonen som egentlig døde den dagen Dylan oppdaget el-gitarens gjennomslagskraft. Per Nikolai viste fram talent og bør jobbe videre med det for her er det mer å hente.

Gulvet foran scenen ble så overlatt til en dansetrupp som ble avløst av The Batty Connection of RuMuJo and Josephine Lovermachine. Dette er egentlig en duo som finner nye musikere å samarbeide til (nesten) hver konsert de har. Spennende i seg selv men når det ikke fungerer så blir dette fort kjedelig og innholdsløst. Dessverre framsto bandet i en mindre heldig konstelasjon denne kvelden til tross for småsjarmerende Bjørk aktig vokal, småjazzimproviserende proggrungetakter og tidvis temaer som hadde fortjent en bedre sjebne. Bandet har definitivt gjort bedre konserter før og vil helt sikkert gjøre bedre senere for det bor mye i låtene.

Kvelden avsluttet med rosinen i pølsen, Drunk. Et mer tettspilt og frodig hardcore band er det sjeldent at Bodø, Norge, Europa og verden har hørt. Vi snakker her om et band i verdensklasse. Et band som automatisk sidestilles og analyseres i landskapet hvor NoMeansNo og Fugazi råder grunnen. La det være sagt med en gang, Drunk tar vare på posisjonen og viste at de er Norges desidert ledende band innenfor HC relaterte artister. Har nevnt det før og sier det igjen, her har alt fra Hellacopters og Glucifer til Amulet og JR Ewing mye å lære.

En konsert med Drunk er en reise i HC preferanser som man skulle få alt man ønsket seg under juletreet. Genialiteten til Drunk er at de aldri forlater den røde tråden som er deres eget uttrykk. Du hører at det er en Drunk låt fra første taktslag til siste gitarriff går inn i evigheten. Denne kvelden var intett unntak. Det er nesten synd på alle de andre bandene som må spille på samme kveld, fordi Drunk er så i en klasse for seg selv. Du ser at de til tross for over 20 år på veien (i forskjellige band) fortsatt spruter av spilleglede og energi som smitter over på publikum. Det førte da også til seks (!!!) ekstra nummre. Alt fra purunge tenåringer til gammelpønkere rundt 50 sto å hoppet opp og ned og gliste. Det er ikke sikkert de har sluttet med det ennå.

Av Tore Stemland

Bodø Hardcore Festival #6, dag 1 (Sinus)

Bodø HardCore Festival #6, dag 1 (Sinus).

Compactor spilte før undertegnede kom seg inn i lokalet. Øyne (og øre) vitner fortalte om en konsert på det jevne, noe som skulle tyde på at de leverte en meget bra konsert da bandet har opparbeidet seg en betydelig rutine og er teknisk dyktige musikere. Musikalsk er de av de hardere progmetal bandene.

Neste band ut var det relativt nystartede Sorgoth, hadde sin sjette konsert på HC fest #6. De passet inn som hånd i hanske utifra publikumsresponsen. Til tider var bandet kamuflert av headbangere som fylte scenen. Musikalsk er de symfometal med klare prog tendenser. Med sin imponerende kvinnelige vokal tvinger de tankene mot 3rd & the Mortal, men de er nok like nært, eller fjærnt fra Metallica. Til tross for kun tre låter var det nok til å vise at bandet har teknisk dyktige musikere med evne til kreativitet. Bandet kan nå langt, hvis de vil, mark my words.

When Solitude Becomes the Latter hadde sin andre konsert. Det skulle man ikke tro. Når to av medmusikerne ikke hadde spilt i band blir ikke konserten mindre imponerende. Man kunne høre at synkroniteten kunne ha vært bedre, men musikalsk var de så spennende at det var bare de utsendte kritikerne som la merke til. Musikken var preget av lavmælte lange instrumentalpartier som kunne vært My Dying Bride verdig. Disse byggde seg opp til topper som minte om Sonic Youth på sitt minst kontrolerte uten at melodielinjen forsvant. Vokalen må jobbes med men ikke mer enn at de tilsammen er nok et argument for at Bodø ER en rockeby det står respekt av.

Visesanger Magnus Eliassen hadde kun med seg sin kassegitar og vokal. Nakent og alene uten backing framførte han flere nye låter og noen gamle. Louis fra hans nylig utgitt 7" på Smart Patrol i en litt mer funky versjon enn på vinyl og urframføringen av Falling In Love viser at han kan som bare juling. Det største problemet er nok småpratet mellom låtene som til tider ikke har noe med noe å gjøre og som visesangere skal må han forklare alle låtene først. Tror Eliassen hadde tjent på å stole på låtene og latt de tale for seg selv.

Quiritatio var eneste innslag utenfor Bodø. det Sortlands baserte powerpunk bandet famlet litt i samspillet på første låt, noe som gjorde første inntrykket unødvendig kaotisk. Fra neste låt og ut var de mye tettere og viste seg fram som et band med mye mot, tæl og sterke meninger. På den melodiske Runaway Manual viser de seg fra sin mest musikalsk inntagende side med forførende gitar-riff som river dansefoten i gang. I flere andre låter ble de litt anmasende.

The Spactacle avsluttet aftenen langt over midnatt. Progpønkerne er kommet rett fra en måneds USA turne og tok ut siste rest av krutt. Bandets utvikling er bare helt vannvittig. Låter som allerede på releasekonserten for deres album, var radikalt videreutviklet var nå om mulig ennå mere rearrangert. Å båsette musikken til Spectacle er bortimot umulig da de sprenger for mange grenser til at snevre begrep som jazz, pønk, prog og metal blir betegnende. Det er bare en ting å si, de leverte et brutalt vakkert sett.

Av Tore Stemland