Sunday, November 27, 2005

Bodø HC festival #8, dag 5 (26 nov 05)

Hide Unas åpnet dag 5 av Bodø HC fest med lydcollager med rytmiske tilsnitt. Et enslig gitar riff var utgangspunktet som ble gjentatt om og om igjen. I tillegg ble det fra elektroniske, elektriske og akustiske kilder tilført lyder. Etter en stund kom også en trommeslager inn i miksen. Dette bygde seg sakte og innsmygende opp mot et kresendo, som ikke kom. Bandet avbrøt lydcollagen til fordel for en tre minutters trompetsolo. Mot slutten av soloen kom lydkilder til som fulgte et nytt mønster mot en eskalerende musikalsk opplevelse. Denne gangen ble den fullendt i samling av baklengsgitar som gikk i noen minutter etter at bandet hadde forlatt scenen. Bandet har helt klart utviklet seg siden debut albumet og blir svært spennende å følge i framtiden.

Dominic er et HC band som med noen rytmeskifter klarer å fange litt oppmerksomhet. Bandet som opprinnelig er fra Rognan er nå blitt et Trondheimsband. Kan nok være et lurt sjakktrekk. De trengte nok nye impulser og i forhold til deres 10" ep merker man at de jobber videre med de positive tendensene fra den. Litt mer variasjon i låtene ville ha tilført helhetsinntrykket positive tilsnitt. Publikum var litt passive og avventende selv når de avsluttet med kult klassikeren "The March".

Evelyn Comes fra Bodø spiller småpen poprock. Siden sist har de blitt utvidet med ex Bodøværing og nå trønder, Tore Johansen på trompet. De låtene hvor Johansen fikk slippe til var helt klart hakket bedre enn de andre låtene da disse ble tilført en dimensjon som framhevet potensialet i låtene. At de ikke spiller live så ofte var lett å se da pausene mellom låtene ble unødig lange. Pauser som ikke blir brukt til å holde på publikums oppmerksomhet blir gjerne en nullstilling av tilhørerne. Så også i dette tilfellet. Evelyn Comes gjorde det unødvendig tungt for seg selv denne kvelden.

Angora Static var nok et HC band som spilte musikken med bilspill tendensen til superoptimister. Bånn gass å så får vi se om vi kommer i mål. Det gikk fort og rett fram uten for mye kludder. Selv om det gikk for alle lungers kraft hadde bandet problemer med å overbevise publikum. Låtene ble gjerne for like, for anmassende og små kaotisk. Et sjarmerende bekjentskap fra Oslos (tidligere Follo) gryende pønk miljø var de, men vil nok ikke bli husket som noe høydare, dessverre.

Kaospilot fra Oslo har gjestet HC festivalen for fem år siden og var dermed et av de første utenbysbandene på festivalen. Nå var de tilbake. Det gikk ennå gjeteord om deres forrige spilling så de hadde noe å leve opp til. De klarte tildels å gjøre det etter en litt treg start hadde de publikum i sin hule hånd fra låt tre og utover. Dette var et band med rutine, som viste hva de ville og hvordan de skulle oppnå det. Gamle slagere ble flettet inn med låter fra deres kommende album i en låt coctail som smakte. La oss håpe det ikke blir fem år til neste gang de inntar festivalen.

Thousands Of Sparrows fra Sverige var et nytt bekjentskap for de fleste. Bandet er et pønkstorband som består av ni musikere på scenen på det meste. Det begynte med en person på laptop og PC som laget rumlende lyder og anstrøk av synthlyder. Etter noen minutter inntar to trommeslagere (!) sine respektive slagverk og starter en lettfattelig rytme. Etter dette kommer det flere og flere på scenen som inntar sin posisjon og trakterer sitt respektive instrument. Inn kommer også en vokalist. Musikken bygges opp og rives ned for å bygges opp igjen. Fra easy listening industri musikk til steinhard HC. Konserten deres ble meget godt motatt av store deler av publikum mens de resterende var tildels svært lunkne. Å være likegyldig til en slik musikalsk reise er umulig. De jobber med album men har ennå ikke gitt ut noen plate. Hvor er plateselskapene når man virkelig trenger dem?

Bodø og Norges ledende reggae band, Manna, fikk æren av å avslutte kvelden. De viste seg å være mer på dub hugget enn de har vært på lenge, om noensinne. Det var tungt, tett, rytmisk og festlig befriende å høre på, danse til og la seg rive med. Uten tvil en av bandets beste konserter. Styrmann er bassist Bård Toftebakk som er kirurgisk presis i sin handlinger og dermed holder bandet sammen uansett hvor resten av gjengen måtte befinne seg. Når man framfører dub reggae er det alfa og omega at man har en rytmefører som er tro til låten. Resten av gjengen gjorde sitt til å heve Manna over snittet og lyktes. Publikum likte det de hørte så godt at de like godt inntok scenen. Liker man reggae vil man elske Manna.

Av Tore Stemland

3 comments:

Anonymous said...

I want not agree on it. I assume precise post. Specially the title attracted me to study the whole story.

Anonymous said...

Amiable fill someone in on and this mail helped me alot in my college assignement. Thanks you as your information.

Anonymous said...

Well I acquiesce in but I about the brief should prepare more info then it has.