Thursday, December 20, 2007

Bodø HardCore Festival #10 (2007)

Käthe kollwitz (22 nov)

I tidsrommet 20 til 24 november gikk Bodø HardCore Festival (BHCF) av stabelen for tiende gang. Som alltid var alle arrangement gratis. I tillegg til over 25 artister/band var det også gratis verdenspremiere på dokumentarfilmen om BHCF på kino.

Noe av det som gjør BHCF til en festival utenom det vanlige er at alle arrangement er gratis. I tillegg er maten alltid vegetar eller vegan og blir solgt til kostpris. På toppen av det hele er det alltid en fin blanding av musikalske stilarter og alt fra debuterende band til de med lang fartstid og stor fanskare. Samtidig er nok bookinggruppen nøye på hvem som slipper igjennom nåløyet da man kan si at kvaliteten på artistene er overraskende høy. Enkelte har ikke dagen, det er slikt som skjer, men deres musikalske dyktighet skinner uansett igjennom og redder helhetsinntrykket. Alt for ofte opplever man at artister som ikke er klar for festivaloppdrag blir av budsjetthensyn pakket inn i programmet, sånt skjer ikke på denne festivalen.

Festivalens konserter åpnet på Kulturhuset Gimle hvor spesielt nykommerne Sweetums og Sedation Point fra Bodø gjorde seg bemerket. Førstnevnte med en musikk inspirert av så vel Sonic Youth som Henry Rollins med en dash metal innimellom. Kompliserte breaks som de behersket og viste en stå på vilje som smittet over på publikum. Sedation Point er mer grindcore orientert med en kvinnelig vokalist som virkelig hadde scenetekket i orden. Mens vokalen lå en plass opp mot første Rudementari Peni EPen, lå resten av bandet drivende tungt, hardt, rått og fort i bakgrunnen og viste oss ett band som virkelig hadde dagen på sin debutkonsert. Etter flere andre lovende artister entret kveldens headliner podiet. PLX-15 har ikke spilt i lag på 10 år men det hørtes så absolutt ikke. Deres naivistiske synth-pre-techno-pønk-pop satt som ei kule etter en litt smånervøs første låt. Derifra og ut hadde de publikum i sin hule hånd. Det er virkelig å håpe at det ikke tar 10 år til neste konsert for dette var rett og slett en solid og god konsert som vil bli husket i lang tid.

Første dag på Sinus ble åpnet med Oceansim framførte sin flytende musikk i grenselandet mellom avantgarde og pop en plass. De utførte konserten bak ett lerret hvor man fikk se svart/hvitt film av fiskere etc. En meget behagelig åpning på dagen. HumdinGer hadde release på sitt 10” album og leverte en av sine bedre konserter der de ga publikum en leksjon i pubpønk med allsangfaktor og pogo. Senere på dagen spilte både Laura og Truls & The Trees emoinspirert skranglerock. Käthe kollwitz er opprinnelig et Bodøband som nå har flyttet til Oslo. I kjent stil leverte de dyp mørk dyster og uforutsigbar metal med hint av Tool, My Dying Bride og Cradle of Filth, men på sin helt særegne måte. Låtene varierte fra det rolige og harmoniske til rå utbrudd av lyd som satte publikum i en stemning de tydeligvis satte pris på. Dette bandet bør snarest bookes inn på Inferno festivalen for de kan fort bli the next big thing from Norway. Iskald avsluttet kvelden uten at de klarte å tine publikum. Teknisk dyktige og en vokalist som ser ut som en gjenoppstått Rasputin. Til tross for det ble nok ingen særlig skremt av bandets dommedagsvisjoner. Deres fanskare klarte uansett å live såpass mye opp at konserten deres ble bra, men den tok aldri av.

Tredje dag inneholdt alt fra minimalistisk pop til brutal hardcore. Men først klarte Bergens pønkvisesanger Balle Malurt å fange interessen til publikum med sin personlige vri på noe som kunne ha vært Patrick Fitzgerald. Vokalen ble litt utydelig til tider noe som ødela litt av inntrykket men innsats og utførelse utenom det var en befrielse å oppleve. Bodøs konsertyndlinger Sinnsyk ugle, befestet sitt grep på publikum. Fra første taktslag til siste tone eide de publikum. Med sin Cakewalk inspirerte rock med norske tekster er de lett å like. Når de i tillegg lager fengende flotte låter er det lett og forstå hvorfor de har blitt så populære. Salen kokte formelig på ett mer enn fullsatt Sinus. La Casa Fantom har gitt ut flere album og spilte sin første konsert i Bodø. Denne duoen som består av en trommeslager og en bassist, hvor de bytter på vokalarbeidet har ett mer utfylt lydbilde enn mange andre band har, til tross for så særegen og minimal instrumentering. Musikken deres er helt klar en slags hardcore som svinger fra en mix av Crass og Disorder på sitt mest intense til noe som kan ligne på en fjern slektning av Radiohead på sitt roligste. Innimellom der og mesteparten av tiden er de bare lik seg selv. Fantastisk konsert fra en meget musikalsk begavet duo. Selv om både Dominic og Lukestar leverte varene var de som pauseband å regne mens man ventet på reunionkonserten til The Spectacle. De kom og de innfridde. Aldri har så mange mennesker stått å hoppet opp og ned og opp igjen på samme tid på Sinus igjennom stedets historie. Etter litt over en times spilling hadde de vært innom alle sine live klassikere og kvitterte til slutt med en forrykende versjon av ”I, Fail”. En konsert for historiebøkene, uten tvil.

På siste konsertdag leverte Snöras en fin konsert der de framførte sin Green Day aktige pønk med full øs og innstats. Til tross for det virket publikum litt slappe og hadde nok blitt bortskjemt med kvalitetspønk i løpet av de dagene som hadde gått. Jimbo Jones kom og avleverte en sterk konsert som vanlig men som har nok vært litt mer samkjørt enn denne. Til tross for noen små samkjøringsproblemer fikk de publikum med seg og fikk svettet ut publikum med sin Detroit 1969 inspirerte pønk. De tre nye låtene fra det kommende albumet lovet godt for framtiden. Kveldens første headliner var Svenske The (International) Noise Conspiracy. De stilte uniformer opp og satte ufortrøden i gang et sceneshow som selv den mest iherdige idrettsutøver ville hatt problemer med å etterfølge. Musikalsk hørtes de ut som en Svensk utgave av Clash rett før ”London Calling” med en dash…tørr jeg si ABBA?, må nok det. De var proff til fingerspissene og hadde publikum der de ville ha dem. Når de attpåtil avsluttet med hitlåten ”Capitalism Stole My Virginity” var suksessen ett faktum. Kveldens andre headliner, Manna, fløt å rutinen og hadde tidvis problemer i rytmeseksjonen. Ny bassist var nok forklaringen på det. Publikum virket tent etter svenske invasjonen og hadde nok håpet på ett sett av Mannas mer uptempo låter. I stedet fikk de rolige låter som mest av alt var en lovprisning av gud. Det var tydeligvis ikke det de ville ha og halvparten av publikum falt raskt fra. De kom seg tilbake når Jørg-1 og Jan Steigen entret scenen og kjørte igjennom tre Raggabalder og Joddski låter med Manna som backing. Da ble det plutselig fest igjen. Etter det spilte Manna sin store hit ”Vi vil ha fred” og med det senket freden seg over Bodø by igjen.

Tore Stemland

(kraftig forsinket, men her er det nå i alle fall.)

Her er noen bilder fra de årets festival (alle av Tore Stemland utenom PLX-15 som er tatt av Linn Stemland).

Balle Malurt (23 nov)

HumdinGer (22 nov)

Jimbo Jones (24 nov)

Käthe kollwitz (22 nov)

La Casa Fantom (23 nov)

Manna med gjesteopptreden av Magnus Eliassen (24 nov)

PLX-15 (21 nov)

Sedation Point (21 nov)

Sinnsyk ugle (23 nov)

The Spectacle (23 nov)

The Spectacle (23 nov)

Sweetums (21 nov)

The (Int.) Noise Conspiracy (24 nov)

Av Tore Stemland.