Bodø HardCore Festival #10 (2007)

Käthe kollwitz (22 nov)

I tidsrommet 20 til 24 november gikk Bodø HardCore Festival (BHCF) av stabelen for tiende gang. Som alltid var alle arrangement gratis. I tillegg til over 25 artister/band var det også gratis verdenspremiere på dokumentarfilmen om BHCF på kino.

Noe av det som gjør BHCF til en festival utenom det vanlige er at alle arrangement er gratis. I tillegg er maten alltid vegetar eller vegan og blir solgt til kostpris. På toppen av det hele er det alltid en fin blanding av musikalske stilarter og alt fra debuterende band til de med lang fartstid og stor fanskare. Samtidig er nok bookinggruppen nøye på hvem som slipper igjennom nåløyet da man kan si at kvaliteten på artistene er overraskende høy. Enkelte har ikke dagen, det er slikt som skjer, men deres musikalske dyktighet skinner uansett igjennom og redder helhetsinntrykket. Alt for ofte opplever man at artister som ikke er klar for festivaloppdrag blir av budsjetthensyn pakket inn i programmet, sånt skjer ikke på denne festivalen.

Festivalens konserter åpnet på Kulturhuset Gimle hvor spesielt nykommerne Sweetums og Sedation Point fra Bodø gjorde seg bemerket. Førstnevnte med en musikk inspirert av så vel Sonic Youth som Henry Rollins med en dash metal innimellom. Kompliserte breaks som de behersket og viste en stå på vilje som smittet over på publikum. Sedation Point er mer grindcore orientert med en kvinnelig vokalist som virkelig hadde scenetekket i orden. Mens vokalen lå en plass opp mot første Rudementari Peni EPen, lå resten av bandet drivende tungt, hardt, rått og fort i bakgrunnen og viste oss ett band som virkelig hadde dagen på sin debutkonsert. Etter flere andre lovende artister entret kveldens headliner podiet. PLX-15 har ikke spilt i lag på 10 år men det hørtes så absolutt ikke. Deres naivistiske synth-pre-techno-pønk-pop satt som ei kule etter en litt smånervøs første låt. Derifra og ut hadde de publikum i sin hule hånd. Det er virkelig å håpe at det ikke tar 10 år til neste konsert for dette var rett og slett en solid og god konsert som vil bli husket i lang tid.

Første dag på Sinus ble åpnet med Oceansim framførte sin flytende musikk i grenselandet mellom avantgarde og pop en plass. De utførte konserten bak ett lerret hvor man fikk se svart/hvitt film av fiskere etc. En meget behagelig åpning på dagen. HumdinGer hadde release på sitt 10” album og leverte en av sine bedre konserter der de ga publikum en leksjon i pubpønk med allsangfaktor og pogo. Senere på dagen spilte både Laura og Truls & The Trees emoinspirert skranglerock. Käthe kollwitz er opprinnelig et Bodøband som nå har flyttet til Oslo. I kjent stil leverte de dyp mørk dyster og uforutsigbar metal med hint av Tool, My Dying Bride og Cradle of Filth, men på sin helt særegne måte. Låtene varierte fra det rolige og harmoniske til rå utbrudd av lyd som satte publikum i en stemning de tydeligvis satte pris på. Dette bandet bør snarest bookes inn på Inferno festivalen for de kan fort bli the next big thing from Norway. Iskald avsluttet kvelden uten at de klarte å tine publikum. Teknisk dyktige og en vokalist som ser ut som en gjenoppstått Rasputin. Til tross for det ble nok ingen særlig skremt av bandets dommedagsvisjoner. Deres fanskare klarte uansett å live såpass mye opp at konserten deres ble bra, men den tok aldri av.

Tredje dag inneholdt alt fra minimalistisk pop til brutal hardcore. Men først klarte Bergens pønkvisesanger Balle Malurt å fange interessen til publikum med sin personlige vri på noe som kunne ha vært Patrick Fitzgerald. Vokalen ble litt utydelig til tider noe som ødela litt av inntrykket men innsats og utførelse utenom det var en befrielse å oppleve. Bodøs konsertyndlinger Sinnsyk ugle, befestet sitt grep på publikum. Fra første taktslag til siste tone eide de publikum. Med sin Cakewalk inspirerte rock med norske tekster er de lett å like. Når de i tillegg lager fengende flotte låter er det lett og forstå hvorfor de har blitt så populære. Salen kokte formelig på ett mer enn fullsatt Sinus. La Casa Fantom har gitt ut flere album og spilte sin første konsert i Bodø. Denne duoen som består av en trommeslager og en bassist, hvor de bytter på vokalarbeidet har ett mer utfylt lydbilde enn mange andre band har, til tross for så særegen og minimal instrumentering. Musikken deres er helt klar en slags hardcore som svinger fra en mix av Crass og Disorder på sitt mest intense til noe som kan ligne på en fjern slektning av Radiohead på sitt roligste. Innimellom der og mesteparten av tiden er de bare lik seg selv. Fantastisk konsert fra en meget musikalsk begavet duo. Selv om både Dominic og Lukestar leverte varene var de som pauseband å regne mens man ventet på reunionkonserten til The Spectacle. De kom og de innfridde. Aldri har så mange mennesker stått å hoppet opp og ned og opp igjen på samme tid på Sinus igjennom stedets historie. Etter litt over en times spilling hadde de vært innom alle sine live klassikere og kvitterte til slutt med en forrykende versjon av ”I, Fail”. En konsert for historiebøkene, uten tvil.

På siste konsertdag leverte Snöras en fin konsert der de framførte sin Green Day aktige pønk med full øs og innstats. Til tross for det virket publikum litt slappe og hadde nok blitt bortskjemt med kvalitetspønk i løpet av de dagene som hadde gått. Jimbo Jones kom og avleverte en sterk konsert som vanlig men som har nok vært litt mer samkjørt enn denne. Til tross for noen små samkjøringsproblemer fikk de publikum med seg og fikk svettet ut publikum med sin Detroit 1969 inspirerte pønk. De tre nye låtene fra det kommende albumet lovet godt for framtiden. Kveldens første headliner var Svenske The (International) Noise Conspiracy. De stilte uniformer opp og satte ufortrøden i gang et sceneshow som selv den mest iherdige idrettsutøver ville hatt problemer med å etterfølge. Musikalsk hørtes de ut som en Svensk utgave av Clash rett før ”London Calling” med en dash…tørr jeg si ABBA?, må nok det. De var proff til fingerspissene og hadde publikum der de ville ha dem. Når de attpåtil avsluttet med hitlåten ”Capitalism Stole My Virginity” var suksessen ett faktum. Kveldens andre headliner, Manna, fløt å rutinen og hadde tidvis problemer i rytmeseksjonen. Ny bassist var nok forklaringen på det. Publikum virket tent etter svenske invasjonen og hadde nok håpet på ett sett av Mannas mer uptempo låter. I stedet fikk de rolige låter som mest av alt var en lovprisning av gud. Det var tydeligvis ikke det de ville ha og halvparten av publikum falt raskt fra. De kom seg tilbake når Jørg-1 og Jan Steigen entret scenen og kjørte igjennom tre Raggabalder og Joddski låter med Manna som backing. Da ble det plutselig fest igjen. Etter det spilte Manna sin store hit ”Vi vil ha fred” og med det senket freden seg over Bodø by igjen.

Tore Stemland

(kraftig forsinket, men her er det nå i alle fall.)

Her er noen bilder fra de årets festival (alle av Tore Stemland utenom PLX-15 som er tatt av Linn Stemland).

Balle Malurt (23 nov)

HumdinGer (22 nov)

Jimbo Jones (24 nov)

Käthe kollwitz (22 nov)

La Casa Fantom (23 nov)

Manna med gjesteopptreden av Magnus Eliassen (24 nov)

PLX-15 (21 nov)

Sedation Point (21 nov)

Sinnsyk ugle (23 nov)

The Spectacle (23 nov)

The Spectacle (23 nov)

Sweetums (21 nov)

The (Int.) Noise Conspiracy (24 nov)

Av Tore Stemland.

Liliedugg og Wannskrækk, UFFA 25 år

I annledning at UFFA ble 25 år 10 nov 2006 hadde huset fått to av de bandene som spilte på første konserten på huset til å oppstå og vise jubilanten den ære det innebar.

Før Liliedugg og Wannskrækk fikk slippe til var det bandet Vi gruer oss som skulle åpne kvelden. De viste seg å være et tidstypisk HC band som slet med å få publikums oppmerksomhet. Ikke så rart all den tid de aller fleste var kommet for å høre og se sine litt eldre helter.

Av edlere årgang kom først Liliedugg på scenen. Med tonene fra kjenningsmelodien fra Dynastiet, entret et tent mannskap. Fra første takt til siste tone sivet ut av PA-anlegget, var det ingen tvil om hvor dette bar. Et oppadgående band viste at de eldste fortsatt er eldst. Med andre ord de hadde erfaringen til å gripe publikum og viste til tusen hvordan de skulle holde på oppmerksomheten. Musikalsk grenset dette opp mot Velvet Underground og Iggy Pop med en dose Munch for å sette prikken over ien.

Låter som svært mange kjente fra deres 7" ep og deres LP, ble framført som om de aldri hadde tatt noen tiårs pause (med unntak av en reunion konsert for noen år siden.). Konserten var bare dømt til å bli en slik konsert man aldri glemmer. Man skal vokte seg for å bruke ord som magisk, men denne kvelden var og ble nettop det, ren magi i ca 30 minutter. De avsluttet med en blysterk versjon av "I Wanna Be Your Dog" og med det takket for seg.

At folk var kommet for å høre Wannskrækk var det ingen tvil om. Lenge før de kom på scenen ble det uniont framført teksstrofer som "Ingen andre trives/Vi har AG 3" i beste blandakor stil. Selv knuffingen framfor scenen var av typen ekstatisk ekstranummer, og dette var før bandet hadde vist seg på scenen.

Når kvartetten entret scenen og kjørte i gang med "Æ veit da faen æ" eksploderte formelig lokalet i en samstent allsang og ølspruteorgie bare verdig konger. Wannskrækk viste seg tilliten verdig og kjørte igjenom et sett bortimot i kronolgisk rekkefølge slik som platene deres kom ut. De hoppet riktignok over låter som "Så from", "Ran en bank" og "Doggen", men ingen klaget av den grunn.

Flere ganger i løpet av konserten måtte en bekymret Prepple be publikum å ta et steg tilbake så det ikke skulle bli noen beinbrudd i løpet av kvelden. Et skritt tilbake kom neste låt og hele lokalet tok to skritt fram igjen.

Wannskrækk hadde nok ikke øvd like mye/bra som Liliedugg. Der Liliedugg brilierte med samspill tok Wannskrækk det igjen med pur energi. Et tydelig tent band skulle vise jernet, det var det ingen tvil om. Det førte til noen mindre feilspillinger, teksten ble glemt episoder uten at noen brydde seg, aller minst publikum. Det var og ble en fest forestilling fra start til slutt.

Bandet ble klappet/ropt opp inn til ekstra nr, hvor endelig "Doggen" ble framført med pondus. Noen låter i yr glede og samspill til tross, det var og ble ekstra nummer og bandet trakk seg tilbake til bakrommets lune hi igjen. De fleste gikk da ut i yr og kulde for å få kjølt ned kroppen. Da kom bandet på igjen med beskjeden "Tordde dere vi var ferdige allerede?". De fyrte av det de hadde igjen av energi i form av "Inn te avhør" og "Æ veit da faen æ" før det var definitivt slutt.

Denne kvelden blir en slik kveld som ingen som var der glemmer.Kan garantere det var ingen som angret på at de møtte opp. Dette var rett og slett en kveld for legendene. Konserten markerte at det var gått 25 år siden UFFA ble til, og samtidig ble de siste bildene til boken om UFFA tatt. Den kommer senere i november, og er selvfølgelig et pliktkjøp for alle som mener UFFA har tilført tilværelsen noe av verdi.

"Trist historie" med Wannskrækk er allerede ute på YouTube som video. Sjekk her.

Andre linker av interesse; #1 #2 #3 #4 #5 #6 #7 #8 #9 #10 #11 #12 #13 #14 #15 #16 #17 #18 #19 #20 #21 #22 #23

MP3 linker til Snack Ohm Tapes sin S.O.T. 01 samlekassett "Ja vi elsker..?" som inkluderer tre låter fra og med Wannskrækk. De er; TV massakre, Warsawa og en låt som ikke heter Trist av søt vin i følge Prepple på UFFA 10/11-06, hvor han uttalte at Wannskrækk aldri har hatt en låt med den tittelen. Han hadde heller ikke hørt om "Ja vi elsker...?" kassetten.

Tore Stemland med stor takk til Juryen for korrigering og intervu av Prepple.

The Spectacle

Bodø HC festival #8, dag 5 (26 nov 05)

Hide Unas åpnet dag 5 av Bodø HC fest med lydcollager med rytmiske tilsnitt. Et enslig gitar riff var utgangspunktet som ble gjentatt om og om igjen. I tillegg ble det fra elektroniske, elektriske og akustiske kilder tilført lyder. Etter en stund kom også en trommeslager inn i miksen. Dette bygde seg sakte og innsmygende opp mot et kresendo, som ikke kom. Bandet avbrøt lydcollagen til fordel for en tre minutters trompetsolo. Mot slutten av soloen kom lydkilder til som fulgte et nytt mønster mot en eskalerende musikalsk opplevelse. Denne gangen ble den fullendt i samling av baklengsgitar som gikk i noen minutter etter at bandet hadde forlatt scenen. Bandet har helt klart utviklet seg siden debut albumet og blir svært spennende å følge i framtiden.

Dominic er et HC band som med noen rytmeskifter klarer å fange litt oppmerksomhet. Bandet som opprinnelig er fra Rognan er nå blitt et Trondheimsband. Kan nok være et lurt sjakktrekk. De trengte nok nye impulser og i forhold til deres 10" ep merker man at de jobber videre med de positive tendensene fra den. Litt mer variasjon i låtene ville ha tilført helhetsinntrykket positive tilsnitt. Publikum var litt passive og avventende selv når de avsluttet med kult klassikeren "The March".

Evelyn Comes fra Bodø spiller småpen poprock. Siden sist har de blitt utvidet med ex Bodøværing og nå trønder, Tore Johansen på trompet. De låtene hvor Johansen fikk slippe til var helt klart hakket bedre enn de andre låtene da disse ble tilført en dimensjon som framhevet potensialet i låtene. At de ikke spiller live så ofte var lett å se da pausene mellom låtene ble unødig lange. Pauser som ikke blir brukt til å holde på publikums oppmerksomhet blir gjerne en nullstilling av tilhørerne. Så også i dette tilfellet. Evelyn Comes gjorde det unødvendig tungt for seg selv denne kvelden.

Angora Static var nok et HC band som spilte musikken med bilspill tendensen til superoptimister. Bånn gass å så får vi se om vi kommer i mål. Det gikk fort og rett fram uten for mye kludder. Selv om det gikk for alle lungers kraft hadde bandet problemer med å overbevise publikum. Låtene ble gjerne for like, for anmassende og små kaotisk. Et sjarmerende bekjentskap fra Oslos (tidligere Follo) gryende pønk miljø var de, men vil nok ikke bli husket som noe høydare, dessverre.

Kaospilot fra Oslo har gjestet HC festivalen for fem år siden og var dermed et av de første utenbysbandene på festivalen. Nå var de tilbake. Det gikk ennå gjeteord om deres forrige spilling så de hadde noe å leve opp til. De klarte tildels å gjøre det etter en litt treg start hadde de publikum i sin hule hånd fra låt tre og utover. Dette var et band med rutine, som viste hva de ville og hvordan de skulle oppnå det. Gamle slagere ble flettet inn med låter fra deres kommende album i en låt coctail som smakte. La oss håpe det ikke blir fem år til neste gang de inntar festivalen.

Thousands Of Sparrows fra Sverige var et nytt bekjentskap for de fleste. Bandet er et pønkstorband som består av ni musikere på scenen på det meste. Det begynte med en person på laptop og PC som laget rumlende lyder og anstrøk av synthlyder. Etter noen minutter inntar to trommeslagere (!) sine respektive slagverk og starter en lettfattelig rytme. Etter dette kommer det flere og flere på scenen som inntar sin posisjon og trakterer sitt respektive instrument. Inn kommer også en vokalist. Musikken bygges opp og rives ned for å bygges opp igjen. Fra easy listening industri musikk til steinhard HC. Konserten deres ble meget godt motatt av store deler av publikum mens de resterende var tildels svært lunkne. Å være likegyldig til en slik musikalsk reise er umulig. De jobber med album men har ennå ikke gitt ut noen plate. Hvor er plateselskapene når man virkelig trenger dem?

Bodø og Norges ledende reggae band, Manna, fikk æren av å avslutte kvelden. De viste seg å være mer på dub hugget enn de har vært på lenge, om noensinne. Det var tungt, tett, rytmisk og festlig befriende å høre på, danse til og la seg rive med. Uten tvil en av bandets beste konserter. Styrmann er bassist Bård Toftebakk som er kirurgisk presis i sin handlinger og dermed holder bandet sammen uansett hvor resten av gjengen måtte befinne seg. Når man framfører dub reggae er det alfa og omega at man har en rytmefører som er tro til låten. Resten av gjengen gjorde sitt til å heve Manna over snittet og lyktes. Publikum likte det de hørte så godt at de like godt inntok scenen. Liker man reggae vil man elske Manna.

Av Tore Stemland

Bodø HC festival #8, dag 4 (25 nov 05)

1. Hjertesorg
For et driv! Skikkelig tøff hardcore. Dyktige musikere som virket samspilte og leverte et tett sett. Første skuffelse kom når de avsluttet allerede etter to låter!

2. Lars Myrvoll
En skuffelse for de som ventet seg noe støyende og eksperimenmtelt sett fra den karen. Han var alene med kassegitaren på lille scene og startet med tre låter som var flettet i hverandre. Det funket bra og han fortsatte videre med noen enkeltstående sanger. Myrvoll synger sart og fint slik at det blir stemningsfullt, vakkert, særlig for de som liker singer/songwr som f.eks Magnus alene. Jeff Buckley kan også være en preferanse Myrvoll trakterer gitaren meget bra, men kunne gjerne for min del ha eksperimentert mer, som vi vet han kan. Han sang dessuten mye ”der oppe” og kunne med fordel ha utnyttet sitt register da han har en god dyp tone også.

3. Revolt
Revolt fra Harstad leverte fort og gæli metall/hardcore. Ikke gæli å høre på, nei de var dyktige og hadde et bra driv. De vekslet dessuten mellom fort og rolig i enkelte låter, så det ble en bra dynamikk. Vokalisten var dyktig og vekslet lett mellom screamo hardcore og ren vokal. Totalt kunne det minne om en blanding mellom elementer far tidlig Metallica og god gammeldags ståpå pønk.

4. Cold Mailman
Nok en visesanger. Veldig sart. Fine melodier. Mer stille enn Myrvoll. Fikk noe hjelp fra Torbjørn på Bass: Ellers alene med akustisk gitar

5. Ingeborg Selnes
Ingeborg innleder med piano og vakker sang, med god hjelp til koring fra Hanne Gravrok. Ingeborg har en vakker stemme med fin vibrato som hun utnytter til fulle. Får etter hvert hjelp av Tore Trompet som har med seg en mini utgave av sitt instrument (som sikkert heter noe som jeg ikke vet) og Martin (?) på gitar. De leverer vakre stemningsfulle komposisjoner. Ingeborg synger i perioder kraftfullt og stemmen bærer langt, men har også en stemme som kan like sarte partier.

6. Quritatio
Sortland band som begynner med metall hardcore av høy kvalitet med tydelig påvirket av Converge. De roer det også ned i perioder og vokalisten kan minne noe om Andreas B i disse periodene. De er også i perioder symfonisk og veksler takter i gammel prog-ånd. Låtene har noen ganger en progresjon som bygger seg opp til å bli kraftigere og kraftigere. Ispedd med feite gitarer og eksperimentelle lyder fra disse ble det en god opplevelse for meg. De påsto selv at de ikke hadde fått øve noe særlig, så hva blir det neste. Følg med, følg med.

7. Manhattan Skyline
Kveldens siste og absolutte høydepunkt kom denne gang fra Oslo. De var det råeste, hardeste, forteste i kveld, og kunne ikke leve opp til pop-referansen i navnet. Nei, dette var ikke noe for sarte sjeler. De leverte korte, forte låter med full vreng (kreng) og støy, men med meget høy kvalitet på det totale produktet. Kjente at minnene strømmet på fra …And Justice for All. De kjørte noen rolig partier innimellom, man det var også med full vreng, så det var ikke vanskelig å digge dette rått. Fyttikatta for et Band!!!

Av Ronny Wærnes .

Bodø HC festival #8, dag 3 (24 nov 05)

Uzumaki startet opp på det som skulle bli en festaften av de store på Sinus. Bandet har tidligere blitt beskyldt for å spille Buzzcocks lignende pønk. Denne kvelden viste de at de har utviklet seg mot mer heavy orienterte riff, enda raskere tempo og ikke minst ennå mer kompromissløse enn noensinne. I et driv på grensen av sammenbrudd vekket de publikum opp på en meget effektiv måte. Mer scene erfaring vil nok plukke vekk alle pausene mellom låtene slik at helhetsinntrykket blir bedre.

Antibatong ga ut sin første utgivelse to dager før å denne spillingen må vel regnes som releaseparty. Som på platen viste de seg som et energisk høyoktans monster av et band. Bare så synd at de nøyde seg med fire låter. Men til gjengjeld var de noen uslepne diamanter. Dette bandet har definitivt mulighetene som skal til å komme langt. Man kan allerede nå begynne å glede seg til vinylen som de har lovt til sommeren.

Etter to band i HC pønk leia kom Terje Berg i lag med Sunniva Vormsen på. De framførte noen fine viselåter. Det er tydelig at Berg har arvet litt fra sin onkel Nilsen i tematikken i tekstene, men der stopper også sammenligningen. Berg står fjellstøtt på egne komposisjoner. Kanskje ikke låter som flytter fjell men som egner seg utmerket til rolige aftner i godt selskap. At visesangere slipper til å trollbinder en svært ungt publikum som sitter lydhøre med svetten ennå rennende etter å ha pogoet seg andpusten er utrolig. Det sier ikke bare litt, men mye om publikummet på denne festivalen, og artistene som klarer å fullføre intensjonene.

Beyond The Fences er nå som veteraner å regne. Vokalisten åpnet med å fortelle at ”Vi hører alle sammen til en plass”. Så sant. Beyond The Fences hører så definitivt til på en scene. Der får de ut potensialet i musikken i langt større grad enn de klarte på sin CD EP. Live høres de ut som en blanding av Raga Rockers og JR Ewing i sine ess. Coctailen blir så giret opp i femte gir å sluppet løs på et publikum som tydeligvis ville ha mer. Mye mer. Bandenes lovprisning av arrangørene mellom låtene gikk igjen som en rød tråd denne kvelden og Beyond The Fences var ikke noe unntak. Slik opprettholdt vokalisten kontinuiteten i konserten mens de som trengte å justere gitarstrenger eller hva det måtte være kunne gjøre dette uten at det ble påfallende tomrom i framføringen.

Make It A Dead One åpnet med en Fugazi aktig låt før de la seg i et mer rolig emo tempo. At de er fra Trondheim kunne man nesten høre da noen av temaene i låtene kunne få tankene på gli mot Motorpsycho, uten at det var noe som dominerte på noe vis. Låtene hadde lekre gitar baserte linjer som fulgte låtene som en rød snor og ga de den ballasten de trengte for å fungere. Bandet avsluttet som de startet med en låt som var av et høyere tempo og intensitet enn låtene midt i settet. I likhet med andre band slet de med stemming og lignende mellom låtene og hovedvokalen ble mikset for lavt slik at dette trakk helhetsinntrykket noe ned. Alt i alt et positivt bidrag.

Magnus Eliassen hadde tidligere i måneden sluppet sitt debutalbum. Låtene han hentet fram denne kvelden var naturlig nok fra den utgivelsen. Eliassen har vært litt ujevn i konsert prestasjonene, noe han selv kommenterte til allmenn munterhet. Denne kvelden stilte han med rytmeseksjon, noe som forsterket og utdypte låtene hans. de ble om mulig noe mer funky i all sin viseprakt. Magnus Eliassen høres ut som en fjern slektning av Finn Coren på plate, mens han live tilnærmer seg en mer avslappet og happy stemningsprakt som tydeligvis smitter over på publikum. Mye av æren for at dette fungere så sterkt at man kan observere selverklærte visesang hatere stå å trampe takten, er låtene. Elliassen er en fremdragende pop smed. Låtene er som de søteste sukkertøy men du får aldri en overdose av sukker. Søt, ja men på en måte som er overhengende avhengighetsdannende. Det er bare å lene seg godt tilbake å la seg imponere. Mindre imponerende er det ikke å dra en improvisert visejam versjon av en Manowar låt når en av publikum utfordrer han til det.

Noe mindre imponerende var ikke Spectacle. De slapp seg løs før siste tone fra Magnus Eliassen var falt til ro. Denne kvelden hadde de behov for å vise seg fra sin mest brutale side. De satte i gang i et svært hardt og samspilt tempo som kunne tatt drepen på enhver som ikke var mentalt forberedt. Publikum var tydeligvis mer enn forberedt. Vill stagediving, presisjons spilling og full avtenning må være det nærmeste man kan beskrive denne musikalske ukontrollerte utløsningen. Å beskrive kompleksiteten i Spectacle sine låter krever en lengre avhandling alene, samtidig fungerer musikken slik at man kan bare la seg rive med å kjenne kroppen hoppe opp og ned uten noensinne ha lyst til å stoppe. Pønk men likefullt prog uten å falle rett inn i noen av de båsene. Bandet avsluttet med en roligere og mer eksperimenterende låt, for å være dem, med tittellåtene fra deres siste album ”I, Fail”. En mer fullkommen avslutning på en kveld er det ikke mulig å ønske seg.

Av Tore Stemland

Bodø HC festival #8, dag 1 (22 nov 05)

Så var Bodø HC fest nr 8 i gang. Denne gang med programslipp, kunstutstilling og konserter på Gimle. Første band ute var Burning Memory. De spilte thight stødig og ikke minst meget samspilt hardrock inspirert metal med en del breaks i musikken som satt som spikermatter. De spilte kun tre låter der de hadde gjeste vokalist på den siste. Bandet overbeviste til fulle og vil bli et band man trygt kan memorere navnet på først som sist hvis de fortsetter som dette. Spesielt den siste låten med en gjestevokalist som nesten hørtes ut som vokalisten i Cradle of Filth var stor.

Detested viste seg å ha samme vokalist som første band og med første bands gjestevokalist som sanger/gitarist. Dette bandet var på langt nært så samspilte som Burning Memory. Likefullt hadde de noe i låtene som fanget lytternes oppmerksomhet. De kunne ligne litt på Gwar, uten sceneshowet. Spilte bare et knipe låter og gikk av når publikum var begynt å bli varme i trøyene.

Don`t Eat The Donkey er en gammel traver i Bodø HC fest sammenhenger. At de dukket opp i år også burde ikke overraske noen. Musikalsk var de på de tre første låtene samme gamle Donkey med et snev av Crassaktig kaotisk pønk, lettere krydret med grindvokal og en rytmeseksjon som ble mer og mer samspilt for hver låt som gikk av stabelen. Nest siste låt la de musikalsk helt over og hørtes ut som en blanding av tidlig Black Sabbath og White Zombie som gradvis bygde seg videre til å ble en overraskende fengende coctail av før nevnte og noe Sonic Youth aktig med et snev av Dinosaur JR. Utfra alderen på besetningen har de nok ikke hørt nevnte referanseband, så her tror jeg de var ute å viste musikalske muskler man kan bli svært sterk av. De avsluttet med kaospønk klassikeren AD/HD låta som fortsatt sitter som bare juling i alle ledd på enhver som blir utsatt for den. Spill mer....

Ronny The Råne And His Men On The Måne var en trio av PC/vokal, trommer og gitar. Ronnys PC blipp blopp lyder i kombinasjon med mer tradisjonell industrisound som romlet seg ut i lokalet var vakkert. Oppi dette startet de to andre å traktere instrumentene i en slags blues. Eksperimentel blues som blir toppet av sangesnakking med en herlig raspende whiskeyrøst. Tankene gikk først til Patti Smith sine dikt opplesninger med elektrisk backing. Men dette var hardt som Betong hysteria, tøft som MC5 og røft som Jon Spencer Blues Explosions på det mest utløsende. Når man da hører preferanser til tidlig Pink Floyd og Dr. Fish er nok omtalelsen komplett. Uten tvil aftens mest originale, samspilte og minneverdige øyeblikk. Et band for framtiden definitivt. Dette var deres debut konsert men ikke deres siste.

Humdinger fikk æren av å runde av dag 1. Spenningen var stor da bandet har hatt endel personell utskiftninger siden sist, slik at snittalderen på kvartetten var godt over 40 år. De ungdommelige gammelkara viste seg fra et svært så festsprengt hjørne med en raskere og raskere pubpønk i 1977 ånden. Til tross for noen feilspillinger og vokalisten glemte tekstlinjen et par ganger var og ble Humdinger en verdig avslutning av kvelden. Motörheads “Ace Of Spades” ble framført med dødsforakt og med et tempo selv Lemmy ville ha nikket anerkjennende til. Det luktet svidd. Sånn skal det gjøres. Med ekkoet fra Humdinger dirrende i veggene er det bare å konstantere at HC festens første dag var av høy kvalitet og at de vel 90 stykkene som hadde funnet veien til Gimle hadde fått noe å varme seg på i stormkastene som ventet på dem utenfor.

Av Tore Stemland