Saturday, September 18, 2004

Noxagt og Lasse Marhaug, Sinus, Bodø 16 sept 04

Rett etter at Glimt hadde sluppet inn utlikningsmålet mot Besiktas gikk en høy og beskjeden Lasse Marhaug opp på scenen på Sinus. Der sto det allerede et stort bord med laptop, cd spillere og andre elektroniske innretninger.

Om hans muzakk er det blitt sagt at dette er det nærmeste mennesket kommer i å bli en rekonstruert maskin i det den kollapser. Mye sant i det. Her snakker man muzakk (i motsetning til musikk som består av rytmisk musikk) som hvileløst går til angrep på likegyldigheten til lytterne. Utad kan dette høres ut som det reneste nonsens, men for de som klarer å tilrive seg øyeblikkets magi, merkes det at dette ikke består av tilfeldigheter.

Marhaug åpnet aftenen med lavfrekvent støy, ikke ulikt FM støyen mellom to radiostasjoner. Oppi dette suset bygde han opp sitt musikalske imperium. Den første halvdelen var tydelig inspirert av den Japanske industriscenen med tilnærmet whitenoise med en svært innsmygende synthloop gående langt ned i mixen. Dette ble brutalt avbrutt av en rytmisk sekvens som gikk over i en turbinaktig start. Ikke ulikt NON rundt Blood & Flame perioden. Deretter var slusene åpnet og ut strømmet overdøvende lydskulpturer få hadde hørt maken til før. Det hele ble avsluttet med noe som hørtes ut som kortslutninger.

For de som ikke har hørt Noxagt så er dette en trio med den originale instrumenteringen; fiolin, bass og trommer. Musikalsk er dette langt ut i et mørkt landskap av metal og pønk takter, med klassisk og til tider jazz arrangering. Et sted mellom Melvins, Glenn Branca, Sepultura og Naked City har Noxagt skapt seg sitt unike univers.

Sandnes bandet Noxagt startet med et famlende forsøk på å avfyre krutt men måtte abortere da en streng på bassen røk. Mens publikum nesten holder pusten og de resterende to bandmedlemmer venter, spiller de nesten Hot Club De Norvege aktige sekvenser. Bassisten inntar så posisjon, og tankene om en nedtur blir flerret i en rytmisk eksplosjon.

Det hele kan minne om et rusten løpebånd som tvinges i gang. Eskaleringen i rytmikken er svært god. Man merker nesten ikke at tempoet øker oppe i alle rytmeskiftene. Musikalsk kan det minne om The Cravats og Captain Beefheart uten vokal.

Når bandet hadde fått opp dampen kom det en musikalsk utblåsning som kunne ha fått sammenraste nybygg til å oppstå fra ruinene. Det var hardt som få, taktskiftene satt så bra at ethvert progband må bli grønne av misunnelse. Blant publikum skimtes både jazz elskere, visesangere og pønkere som står henført i Noxagt sin musikk. Konserten stoppet like brått som musikken var brutal. Noen sekunders avrusning og påfølgende trampeklapp til tross, kveldens konserter var definitivt historie. Og hvilken historie. De som var der kommer definitivt ikke til å glemme hvilken åpenbaring de ble utsatt for.

Av Tore Stemland

1 comment:

Anonymous said...

Ja, sannsynligvis sa det er