Bodø Hardcore Festival #6, dag 1 (Sinus)

Bodø HardCore Festival #6, dag 1 (Sinus).

Compactor spilte før undertegnede kom seg inn i lokalet. Øyne (og øre) vitner fortalte om en konsert på det jevne, noe som skulle tyde på at de leverte en meget bra konsert da bandet har opparbeidet seg en betydelig rutine og er teknisk dyktige musikere. Musikalsk er de av de hardere progmetal bandene.

Neste band ut var det relativt nystartede Sorgoth, hadde sin sjette konsert på HC fest #6. De passet inn som hånd i hanske utifra publikumsresponsen. Til tider var bandet kamuflert av headbangere som fylte scenen. Musikalsk er de symfometal med klare prog tendenser. Med sin imponerende kvinnelige vokal tvinger de tankene mot 3rd & the Mortal, men de er nok like nært, eller fjærnt fra Metallica. Til tross for kun tre låter var det nok til å vise at bandet har teknisk dyktige musikere med evne til kreativitet. Bandet kan nå langt, hvis de vil, mark my words.

When Solitude Becomes the Latter hadde sin andre konsert. Det skulle man ikke tro. Når to av medmusikerne ikke hadde spilt i band blir ikke konserten mindre imponerende. Man kunne høre at synkroniteten kunne ha vært bedre, men musikalsk var de så spennende at det var bare de utsendte kritikerne som la merke til. Musikken var preget av lavmælte lange instrumentalpartier som kunne vært My Dying Bride verdig. Disse byggde seg opp til topper som minte om Sonic Youth på sitt minst kontrolerte uten at melodielinjen forsvant. Vokalen må jobbes med men ikke mer enn at de tilsammen er nok et argument for at Bodø ER en rockeby det står respekt av.

Visesanger Magnus Eliassen hadde kun med seg sin kassegitar og vokal. Nakent og alene uten backing framførte han flere nye låter og noen gamle. Louis fra hans nylig utgitt 7" på Smart Patrol i en litt mer funky versjon enn på vinyl og urframføringen av Falling In Love viser at han kan som bare juling. Det største problemet er nok småpratet mellom låtene som til tider ikke har noe med noe å gjøre og som visesangere skal må han forklare alle låtene først. Tror Eliassen hadde tjent på å stole på låtene og latt de tale for seg selv.

Quiritatio var eneste innslag utenfor Bodø. det Sortlands baserte powerpunk bandet famlet litt i samspillet på første låt, noe som gjorde første inntrykket unødvendig kaotisk. Fra neste låt og ut var de mye tettere og viste seg fram som et band med mye mot, tæl og sterke meninger. På den melodiske Runaway Manual viser de seg fra sin mest musikalsk inntagende side med forførende gitar-riff som river dansefoten i gang. I flere andre låter ble de litt anmasende.

The Spactacle avsluttet aftenen langt over midnatt. Progpønkerne er kommet rett fra en måneds USA turne og tok ut siste rest av krutt. Bandets utvikling er bare helt vannvittig. Låter som allerede på releasekonserten for deres album, var radikalt videreutviklet var nå om mulig ennå mere rearrangert. Å båsette musikken til Spectacle er bortimot umulig da de sprenger for mange grenser til at snevre begrep som jazz, pønk, prog og metal blir betegnende. Det er bare en ting å si, de leverte et brutalt vakkert sett.

Av Tore Stemland