Dag 2 av Bodø HardCore Festival (avdeling Sinus) startet med Beyond the Fences. Bandet har utviklet seg raskt i en retning vekk fra den mer Raga Rockers inspirerte pønken til et mer 80 talls HC sound med smålekre innstikkere fra Television og New York Dolls og dets like. Hadde spilt på CBGBs en gang tidlig på 80 tallet ville de blitt geniforklart. I dag kan vi trygt si at de er på vei mot en egen identitet og at bandet er teknisk dyktig nok til å finne den. Forutenom det leverte de en konsert som appellerte til publikum i aller høyeste grad. Stå på dette blir svært bra.
These Days Are Transparent, Scarlet Monroe var kveldens mest spontane band. De har riktignok gjort flere konserter før, men de skifter instrument for hver låt. Denne litt originale tilnærming til band begrepet sikrer dem å beholde øyeblikkets mest innbitte feilskjær og ditto lykketreff. Låtene er øvd inn på forhånd og beveger seg i rettning av Butthole Surfers live på slutten av 80 tallet og dets like. Sjarmerende og faktisk ganske lyttervennlig.
Regression Point fra Tromsø var første utenbys artister denne kvelden. De takket for innbydelsen med å ha en kompakt oppvisning i kompakt HC med preferanser til så vel emo som screamo og speed metal. Med en vokal som varierte fra growl til straight rock vokal klarte bandet å få sin til tider noe stereotype musikk til å framstå som inntagende. De lettere forførende gitar riffene i enkelte låter gjorde også susen. Bandet var herlig samspilte og inntok publikum med en innstilling om at hver konsert er den viktigste. Dette smittet over på publikum som var helt med.
Etter dette kom Per Nikolai fra Sortland rockeklubb og spilte egenkomponerte (og en Dylan klassiker) låter på sin kassegitar og munnspill. Det er modig å stå foran et publikum som var så oppgira med et musikalsk uttrykk basert godt i folk-vise tradisjonen som egentlig døde den dagen Dylan oppdaget el-gitarens gjennomslagskraft. Per Nikolai viste fram talent og bør jobbe videre med det for her er det mer å hente.
Gulvet foran scenen ble så overlatt til en dansetrupp som ble avløst av The Batty Connection of RuMuJo and Josephine Lovermachine. Dette er egentlig en duo som finner nye musikere å samarbeide til (nesten) hver konsert de har. Spennende i seg selv men når det ikke fungerer så blir dette fort kjedelig og innholdsløst. Dessverre framsto bandet i en mindre heldig konstelasjon denne kvelden til tross for småsjarmerende Bjørk aktig vokal, småjazzimproviserende proggrungetakter og tidvis temaer som hadde fortjent en bedre sjebne. Bandet har definitivt gjort bedre konserter før og vil helt sikkert gjøre bedre senere for det bor mye i låtene.
Kvelden avsluttet med rosinen i pølsen, Drunk. Et mer tettspilt og frodig hardcore band er det sjeldent at Bodø, Norge, Europa og verden har hørt. Vi snakker her om et band i verdensklasse. Et band som automatisk sidestilles og analyseres i landskapet hvor NoMeansNo og Fugazi råder grunnen. La det være sagt med en gang, Drunk tar vare på posisjonen og viste at de er Norges desidert ledende band innenfor HC relaterte artister. Har nevnt det før og sier det igjen, her har alt fra Hellacopters og Glucifer til Amulet og JR Ewing mye å lære.
En konsert med Drunk er en reise i HC preferanser som man skulle få alt man ønsket seg under juletreet. Genialiteten til Drunk er at de aldri forlater den røde tråden som er deres eget uttrykk. Du hører at det er en Drunk låt fra første taktslag til siste gitarriff går inn i evigheten. Denne kvelden var intett unntak. Det er nesten synd på alle de andre bandene som må spille på samme kveld, fordi Drunk er så i en klasse for seg selv. Du ser at de til tross for over 20 år på veien (i forskjellige band) fortsatt spruter av spilleglede og energi som smitter over på publikum. Det førte da også til seks (!!!) ekstra nummre. Alt fra purunge tenåringer til gammelpønkere rundt 50 sto å hoppet opp og ned og gliste. Det er ikke sikkert de har sluttet med det ennå.
Av Tore Stemland
No comments:
Post a Comment