Så var Bodø HC fest nr 8 i gang. Denne gang med programslipp, kunstutstilling og konserter på Gimle. Første band ute var Burning Memory. De spilte thight stødig og ikke minst meget samspilt hardrock inspirert metal med en del breaks i musikken som satt som spikermatter. De spilte kun tre låter der de hadde gjeste vokalist på den siste. Bandet overbeviste til fulle og vil bli et band man trygt kan memorere navnet på først som sist hvis de fortsetter som dette. Spesielt den siste låten med en gjestevokalist som nesten hørtes ut som vokalisten i Cradle of Filth var stor.
Detested viste seg å ha samme vokalist som første band og med første bands gjestevokalist som sanger/gitarist. Dette bandet var på langt nært så samspilte som Burning Memory. Likefullt hadde de noe i låtene som fanget lytternes oppmerksomhet. De kunne ligne litt på Gwar, uten sceneshowet. Spilte bare et knipe låter og gikk av når publikum var begynt å bli varme i trøyene.
Don`t Eat The Donkey er en gammel traver i Bodø HC fest sammenhenger. At de dukket opp i år også burde ikke overraske noen. Musikalsk var de på de tre første låtene samme gamle Donkey med et snev av Crassaktig kaotisk pønk, lettere krydret med grindvokal og en rytmeseksjon som ble mer og mer samspilt for hver låt som gikk av stabelen. Nest siste låt la de musikalsk helt over og hørtes ut som en blanding av tidlig Black Sabbath og White Zombie som gradvis bygde seg videre til å ble en overraskende fengende coctail av før nevnte og noe Sonic Youth aktig med et snev av Dinosaur JR. Utfra alderen på besetningen har de nok ikke hørt nevnte referanseband, så her tror jeg de var ute å viste musikalske muskler man kan bli svært sterk av. De avsluttet med kaospønk klassikeren AD/HD låta som fortsatt sitter som bare juling i alle ledd på enhver som blir utsatt for den. Spill mer....
Ronny The Råne And His Men On The Måne var en trio av PC/vokal, trommer og gitar. Ronnys PC blipp blopp lyder i kombinasjon med mer tradisjonell industrisound som romlet seg ut i lokalet var vakkert. Oppi dette startet de to andre å traktere instrumentene i en slags blues. Eksperimentel blues som blir toppet av sangesnakking med en herlig raspende whiskeyrøst. Tankene gikk først til Patti Smith sine dikt opplesninger med elektrisk backing. Men dette var hardt som Betong hysteria, tøft som MC5 og røft som Jon Spencer Blues Explosions på det mest utløsende. Når man da hører preferanser til tidlig Pink Floyd og Dr. Fish er nok omtalelsen komplett. Uten tvil aftens mest originale, samspilte og minneverdige øyeblikk. Et band for framtiden definitivt. Dette var deres debut konsert men ikke deres siste.
Humdinger fikk æren av å runde av dag 1. Spenningen var stor da bandet har hatt endel personell utskiftninger siden sist, slik at snittalderen på kvartetten var godt over 40 år. De ungdommelige gammelkara viste seg fra et svært så festsprengt hjørne med en raskere og raskere pubpønk i 1977 ånden. Til tross for noen feilspillinger og vokalisten glemte tekstlinjen et par ganger var og ble Humdinger en verdig avslutning av kvelden. Motörheads “Ace Of Spades” ble framført med dødsforakt og med et tempo selv Lemmy ville ha nikket anerkjennende til. Det luktet svidd. Sånn skal det gjøres. Med ekkoet fra Humdinger dirrende i veggene er det bare å konstantere at HC festens første dag var av høy kvalitet og at de vel 90 stykkene som hadde funnet veien til Gimle hadde fått noe å varme seg på i stormkastene som ventet på dem utenfor.
Av Tore Stemland
No comments:
Post a Comment