Uzumaki startet opp på det som skulle bli en festaften av de store på Sinus. Bandet har tidligere blitt beskyldt for å spille Buzzcocks lignende pønk. Denne kvelden viste de at de har utviklet seg mot mer heavy orienterte riff, enda raskere tempo og ikke minst ennå mer kompromissløse enn noensinne. I et driv på grensen av sammenbrudd vekket de publikum opp på en meget effektiv måte. Mer scene erfaring vil nok plukke vekk alle pausene mellom låtene slik at helhetsinntrykket blir bedre.
Antibatong ga ut sin første utgivelse to dager før å denne spillingen må vel regnes som releaseparty. Som på platen viste de seg som et energisk høyoktans monster av et band. Bare så synd at de nøyde seg med fire låter. Men til gjengjeld var de noen uslepne diamanter. Dette bandet har definitivt mulighetene som skal til å komme langt. Man kan allerede nå begynne å glede seg til vinylen som de har lovt til sommeren.
Etter to band i HC pønk leia kom Terje Berg i lag med Sunniva Vormsen på. De framførte noen fine viselåter. Det er tydelig at Berg har arvet litt fra sin onkel Nilsen i tematikken i tekstene, men der stopper også sammenligningen. Berg står fjellstøtt på egne komposisjoner. Kanskje ikke låter som flytter fjell men som egner seg utmerket til rolige aftner i godt selskap. At visesangere slipper til å trollbinder en svært ungt publikum som sitter lydhøre med svetten ennå rennende etter å ha pogoet seg andpusten er utrolig. Det sier ikke bare litt, men mye om publikummet på denne festivalen, og artistene som klarer å fullføre intensjonene.
Beyond The Fences er nå som veteraner å regne. Vokalisten åpnet med å fortelle at ”Vi hører alle sammen til en plass”. Så sant. Beyond The Fences hører så definitivt til på en scene. Der får de ut potensialet i musikken i langt større grad enn de klarte på sin CD EP. Live høres de ut som en blanding av Raga Rockers og JR Ewing i sine ess. Coctailen blir så giret opp i femte gir å sluppet løs på et publikum som tydeligvis ville ha mer. Mye mer. Bandenes lovprisning av arrangørene mellom låtene gikk igjen som en rød tråd denne kvelden og Beyond The Fences var ikke noe unntak. Slik opprettholdt vokalisten kontinuiteten i konserten mens de som trengte å justere gitarstrenger eller hva det måtte være kunne gjøre dette uten at det ble påfallende tomrom i framføringen.
Make It A Dead One åpnet med en Fugazi aktig låt før de la seg i et mer rolig emo tempo. At de er fra Trondheim kunne man nesten høre da noen av temaene i låtene kunne få tankene på gli mot Motorpsycho, uten at det var noe som dominerte på noe vis. Låtene hadde lekre gitar baserte linjer som fulgte låtene som en rød snor og ga de den ballasten de trengte for å fungere. Bandet avsluttet som de startet med en låt som var av et høyere tempo og intensitet enn låtene midt i settet. I likhet med andre band slet de med stemming og lignende mellom låtene og hovedvokalen ble mikset for lavt slik at dette trakk helhetsinntrykket noe ned. Alt i alt et positivt bidrag.
Magnus Eliassen hadde tidligere i måneden sluppet sitt debutalbum. Låtene han hentet fram denne kvelden var naturlig nok fra den utgivelsen. Eliassen har vært litt ujevn i konsert prestasjonene, noe han selv kommenterte til allmenn munterhet. Denne kvelden stilte han med rytmeseksjon, noe som forsterket og utdypte låtene hans. de ble om mulig noe mer funky i all sin viseprakt. Magnus Eliassen høres ut som en fjern slektning av Finn Coren på plate, mens han live tilnærmer seg en mer avslappet og happy stemningsprakt som tydeligvis smitter over på publikum. Mye av æren for at dette fungere så sterkt at man kan observere selverklærte visesang hatere stå å trampe takten, er låtene. Elliassen er en fremdragende pop smed. Låtene er som de søteste sukkertøy men du får aldri en overdose av sukker. Søt, ja men på en måte som er overhengende avhengighetsdannende. Det er bare å lene seg godt tilbake å la seg imponere. Mindre imponerende er det ikke å dra en improvisert visejam versjon av en Manowar låt når en av publikum utfordrer han til det.
Noe mindre imponerende var ikke Spectacle. De slapp seg løs før siste tone fra Magnus Eliassen var falt til ro. Denne kvelden hadde de behov for å vise seg fra sin mest brutale side. De satte i gang i et svært hardt og samspilt tempo som kunne tatt drepen på enhver som ikke var mentalt forberedt. Publikum var tydeligvis mer enn forberedt. Vill stagediving, presisjons spilling og full avtenning må være det nærmeste man kan beskrive denne musikalske ukontrollerte utløsningen. Å beskrive kompleksiteten i Spectacle sine låter krever en lengre avhandling alene, samtidig fungerer musikken slik at man kan bare la seg rive med å kjenne kroppen hoppe opp og ned uten noensinne ha lyst til å stoppe. Pønk men likefullt prog uten å falle rett inn i noen av de båsene. Bandet avsluttet med en roligere og mer eksperimenterende låt, for å være dem, med tittellåtene fra deres siste album ”I, Fail”. En mer fullkommen avslutning på en kveld er det ikke mulig å ønske seg.
Av Tore Stemland
No comments:
Post a Comment