Hide Unas åpnet dag 5 av Bodø HC fest med lydcollager med rytmiske tilsnitt. Et enslig gitar riff var utgangspunktet som ble gjentatt om og om igjen. I tillegg ble det fra elektroniske, elektriske og akustiske kilder tilført lyder. Etter en stund kom også en trommeslager inn i miksen. Dette bygde seg sakte og innsmygende opp mot et kresendo, som ikke kom. Bandet avbrøt lydcollagen til fordel for en tre minutters trompetsolo. Mot slutten av soloen kom lydkilder til som fulgte et nytt mønster mot en eskalerende musikalsk opplevelse. Denne gangen ble den fullendt i samling av baklengsgitar som gikk i noen minutter etter at bandet hadde forlatt scenen. Bandet har helt klart utviklet seg siden debut albumet og blir svært spennende å følge i framtiden.
Dominic er et HC band som med noen rytmeskifter klarer å fange litt oppmerksomhet. Bandet som opprinnelig er fra Rognan er nå blitt et Trondheimsband. Kan nok være et lurt sjakktrekk. De trengte nok nye impulser og i forhold til deres 10" ep merker man at de jobber videre med de positive tendensene fra den. Litt mer variasjon i låtene ville ha tilført helhetsinntrykket positive tilsnitt. Publikum var litt passive og avventende selv når de avsluttet med kult klassikeren "The March".
Evelyn Comes fra Bodø spiller småpen poprock. Siden sist har de blitt utvidet med ex Bodøværing og nå trønder, Tore Johansen på trompet. De låtene hvor Johansen fikk slippe til var helt klart hakket bedre enn de andre låtene da disse ble tilført en dimensjon som framhevet potensialet i låtene. At de ikke spiller live så ofte var lett å se da pausene mellom låtene ble unødig lange. Pauser som ikke blir brukt til å holde på publikums oppmerksomhet blir gjerne en nullstilling av tilhørerne. Så også i dette tilfellet. Evelyn Comes gjorde det unødvendig tungt for seg selv denne kvelden.
Angora Static var nok et HC band som spilte musikken med bilspill tendensen til superoptimister. Bånn gass å så får vi se om vi kommer i mål. Det gikk fort og rett fram uten for mye kludder. Selv om det gikk for alle lungers kraft hadde bandet problemer med å overbevise publikum. Låtene ble gjerne for like, for anmassende og små kaotisk. Et sjarmerende bekjentskap fra Oslos (tidligere Follo) gryende pønk miljø var de, men vil nok ikke bli husket som noe høydare, dessverre.
Kaospilot fra Oslo har gjestet HC festivalen for fem år siden og var dermed et av de første utenbysbandene på festivalen. Nå var de tilbake. Det gikk ennå gjeteord om deres forrige spilling så de hadde noe å leve opp til. De klarte tildels å gjøre det etter en litt treg start hadde de publikum i sin hule hånd fra låt tre og utover. Dette var et band med rutine, som viste hva de ville og hvordan de skulle oppnå det. Gamle slagere ble flettet inn med låter fra deres kommende album i en låt coctail som smakte. La oss håpe det ikke blir fem år til neste gang de inntar festivalen.
Thousands Of Sparrows fra Sverige var et nytt bekjentskap for de fleste. Bandet er et pønkstorband som består av ni musikere på scenen på det meste. Det begynte med en person på laptop og PC som laget rumlende lyder og anstrøk av synthlyder. Etter noen minutter inntar to trommeslagere (!) sine respektive slagverk og starter en lettfattelig rytme. Etter dette kommer det flere og flere på scenen som inntar sin posisjon og trakterer sitt respektive instrument. Inn kommer også en vokalist. Musikken bygges opp og rives ned for å bygges opp igjen. Fra easy listening industri musikk til steinhard HC. Konserten deres ble meget godt motatt av store deler av publikum mens de resterende var tildels svært lunkne. Å være likegyldig til en slik musikalsk reise er umulig. De jobber med album men har ennå ikke gitt ut noen plate. Hvor er plateselskapene når man virkelig trenger dem?
Bodø og Norges ledende reggae band, Manna, fikk æren av å avslutte kvelden. De viste seg å være mer på dub hugget enn de har vært på lenge, om noensinne. Det var tungt, tett, rytmisk og festlig befriende å høre på, danse til og la seg rive med. Uten tvil en av bandets beste konserter. Styrmann er bassist Bård Toftebakk som er kirurgisk presis i sin handlinger og dermed holder bandet sammen uansett hvor resten av gjengen måtte befinne seg. Når man framfører dub reggae er det alfa og omega at man har en rytmefører som er tro til låten. Resten av gjengen gjorde sitt til å heve Manna over snittet og lyktes. Publikum likte det de hørte så godt at de like godt inntok scenen. Liker man reggae vil man elske Manna.
Av Tore Stemland
Sunday, November 27, 2005
Saturday, November 26, 2005
Bodø HC festival #8, dag 4 (25 nov 05)
1. Hjertesorg
For et driv! Skikkelig tøff hardcore. Dyktige musikere som virket samspilte og leverte et tett sett. Første skuffelse kom når de avsluttet allerede etter to låter!
2. Lars Myrvoll
En skuffelse for de som ventet seg noe støyende og eksperimenmtelt sett fra den karen. Han var alene med kassegitaren på lille scene og startet med tre låter som var flettet i hverandre. Det funket bra og han fortsatte videre med noen enkeltstående sanger. Myrvoll synger sart og fint slik at det blir stemningsfullt, vakkert, særlig for de som liker singer/songwr som f.eks Magnus alene. Jeff Buckley kan også være en preferanse Myrvoll trakterer gitaren meget bra, men kunne gjerne for min del ha eksperimentert mer, som vi vet han kan. Han sang dessuten mye ”der oppe” og kunne med fordel ha utnyttet sitt register da han har en god dyp tone også.
3. Revolt
Revolt fra Harstad leverte fort og gæli metall/hardcore. Ikke gæli å høre på, nei de var dyktige og hadde et bra driv. De vekslet dessuten mellom fort og rolig i enkelte låter, så det ble en bra dynamikk. Vokalisten var dyktig og vekslet lett mellom screamo hardcore og ren vokal. Totalt kunne det minne om en blanding mellom elementer far tidlig Metallica og god gammeldags ståpå pønk.
4. Cold Mailman
Nok en visesanger. Veldig sart. Fine melodier. Mer stille enn Myrvoll. Fikk noe hjelp fra Torbjørn på Bass: Ellers alene med akustisk gitar
5. Ingeborg Selnes
Ingeborg innleder med piano og vakker sang, med god hjelp til koring fra Hanne Gravrok. Ingeborg har en vakker stemme med fin vibrato som hun utnytter til fulle. Får etter hvert hjelp av Tore Trompet som har med seg en mini utgave av sitt instrument (som sikkert heter noe som jeg ikke vet) og Martin (?) på gitar. De leverer vakre stemningsfulle komposisjoner. Ingeborg synger i perioder kraftfullt og stemmen bærer langt, men har også en stemme som kan like sarte partier.
6. Quritatio
Sortland band som begynner med metall hardcore av høy kvalitet med tydelig påvirket av Converge. De roer det også ned i perioder og vokalisten kan minne noe om Andreas B i disse periodene. De er også i perioder symfonisk og veksler takter i gammel prog-ånd. Låtene har noen ganger en progresjon som bygger seg opp til å bli kraftigere og kraftigere. Ispedd med feite gitarer og eksperimentelle lyder fra disse ble det en god opplevelse for meg. De påsto selv at de ikke hadde fått øve noe særlig, så hva blir det neste. Følg med, følg med.
7. Manhattan Skyline
Kveldens siste og absolutte høydepunkt kom denne gang fra Oslo. De var det råeste, hardeste, forteste i kveld, og kunne ikke leve opp til pop-referansen i navnet. Nei, dette var ikke noe for sarte sjeler. De leverte korte, forte låter med full vreng (kreng) og støy, men med meget høy kvalitet på det totale produktet. Kjente at minnene strømmet på fra …And Justice for All. De kjørte noen rolig partier innimellom, man det var også med full vreng, så det var ikke vanskelig å digge dette rått. Fyttikatta for et Band!!!
Av Ronny Wærnes .
For et driv! Skikkelig tøff hardcore. Dyktige musikere som virket samspilte og leverte et tett sett. Første skuffelse kom når de avsluttet allerede etter to låter!
2. Lars Myrvoll
En skuffelse for de som ventet seg noe støyende og eksperimenmtelt sett fra den karen. Han var alene med kassegitaren på lille scene og startet med tre låter som var flettet i hverandre. Det funket bra og han fortsatte videre med noen enkeltstående sanger. Myrvoll synger sart og fint slik at det blir stemningsfullt, vakkert, særlig for de som liker singer/songwr som f.eks Magnus alene. Jeff Buckley kan også være en preferanse Myrvoll trakterer gitaren meget bra, men kunne gjerne for min del ha eksperimentert mer, som vi vet han kan. Han sang dessuten mye ”der oppe” og kunne med fordel ha utnyttet sitt register da han har en god dyp tone også.
3. Revolt
Revolt fra Harstad leverte fort og gæli metall/hardcore. Ikke gæli å høre på, nei de var dyktige og hadde et bra driv. De vekslet dessuten mellom fort og rolig i enkelte låter, så det ble en bra dynamikk. Vokalisten var dyktig og vekslet lett mellom screamo hardcore og ren vokal. Totalt kunne det minne om en blanding mellom elementer far tidlig Metallica og god gammeldags ståpå pønk.
4. Cold Mailman
Nok en visesanger. Veldig sart. Fine melodier. Mer stille enn Myrvoll. Fikk noe hjelp fra Torbjørn på Bass: Ellers alene med akustisk gitar
5. Ingeborg Selnes
Ingeborg innleder med piano og vakker sang, med god hjelp til koring fra Hanne Gravrok. Ingeborg har en vakker stemme med fin vibrato som hun utnytter til fulle. Får etter hvert hjelp av Tore Trompet som har med seg en mini utgave av sitt instrument (som sikkert heter noe som jeg ikke vet) og Martin (?) på gitar. De leverer vakre stemningsfulle komposisjoner. Ingeborg synger i perioder kraftfullt og stemmen bærer langt, men har også en stemme som kan like sarte partier.
6. Quritatio
Sortland band som begynner med metall hardcore av høy kvalitet med tydelig påvirket av Converge. De roer det også ned i perioder og vokalisten kan minne noe om Andreas B i disse periodene. De er også i perioder symfonisk og veksler takter i gammel prog-ånd. Låtene har noen ganger en progresjon som bygger seg opp til å bli kraftigere og kraftigere. Ispedd med feite gitarer og eksperimentelle lyder fra disse ble det en god opplevelse for meg. De påsto selv at de ikke hadde fått øve noe særlig, så hva blir det neste. Følg med, følg med.
7. Manhattan Skyline
Kveldens siste og absolutte høydepunkt kom denne gang fra Oslo. De var det råeste, hardeste, forteste i kveld, og kunne ikke leve opp til pop-referansen i navnet. Nei, dette var ikke noe for sarte sjeler. De leverte korte, forte låter med full vreng (kreng) og støy, men med meget høy kvalitet på det totale produktet. Kjente at minnene strømmet på fra …And Justice for All. De kjørte noen rolig partier innimellom, man det var også med full vreng, så det var ikke vanskelig å digge dette rått. Fyttikatta for et Band!!!
Av Ronny Wærnes .
Friday, November 25, 2005
Bodø HC festival #8, dag 3 (24 nov 05)
Uzumaki startet opp på det som skulle bli en festaften av de store på Sinus. Bandet har tidligere blitt beskyldt for å spille Buzzcocks lignende pønk. Denne kvelden viste de at de har utviklet seg mot mer heavy orienterte riff, enda raskere tempo og ikke minst ennå mer kompromissløse enn noensinne. I et driv på grensen av sammenbrudd vekket de publikum opp på en meget effektiv måte. Mer scene erfaring vil nok plukke vekk alle pausene mellom låtene slik at helhetsinntrykket blir bedre.
Antibatong ga ut sin første utgivelse to dager før å denne spillingen må vel regnes som releaseparty. Som på platen viste de seg som et energisk høyoktans monster av et band. Bare så synd at de nøyde seg med fire låter. Men til gjengjeld var de noen uslepne diamanter. Dette bandet har definitivt mulighetene som skal til å komme langt. Man kan allerede nå begynne å glede seg til vinylen som de har lovt til sommeren.
Etter to band i HC pønk leia kom Terje Berg i lag med Sunniva Vormsen på. De framførte noen fine viselåter. Det er tydelig at Berg har arvet litt fra sin onkel Nilsen i tematikken i tekstene, men der stopper også sammenligningen. Berg står fjellstøtt på egne komposisjoner. Kanskje ikke låter som flytter fjell men som egner seg utmerket til rolige aftner i godt selskap. At visesangere slipper til å trollbinder en svært ungt publikum som sitter lydhøre med svetten ennå rennende etter å ha pogoet seg andpusten er utrolig. Det sier ikke bare litt, men mye om publikummet på denne festivalen, og artistene som klarer å fullføre intensjonene.
Beyond The Fences er nå som veteraner å regne. Vokalisten åpnet med å fortelle at ”Vi hører alle sammen til en plass”. Så sant. Beyond The Fences hører så definitivt til på en scene. Der får de ut potensialet i musikken i langt større grad enn de klarte på sin CD EP. Live høres de ut som en blanding av Raga Rockers og JR Ewing i sine ess. Coctailen blir så giret opp i femte gir å sluppet løs på et publikum som tydeligvis ville ha mer. Mye mer. Bandenes lovprisning av arrangørene mellom låtene gikk igjen som en rød tråd denne kvelden og Beyond The Fences var ikke noe unntak. Slik opprettholdt vokalisten kontinuiteten i konserten mens de som trengte å justere gitarstrenger eller hva det måtte være kunne gjøre dette uten at det ble påfallende tomrom i framføringen.
Make It A Dead One åpnet med en Fugazi aktig låt før de la seg i et mer rolig emo tempo. At de er fra Trondheim kunne man nesten høre da noen av temaene i låtene kunne få tankene på gli mot Motorpsycho, uten at det var noe som dominerte på noe vis. Låtene hadde lekre gitar baserte linjer som fulgte låtene som en rød snor og ga de den ballasten de trengte for å fungere. Bandet avsluttet som de startet med en låt som var av et høyere tempo og intensitet enn låtene midt i settet. I likhet med andre band slet de med stemming og lignende mellom låtene og hovedvokalen ble mikset for lavt slik at dette trakk helhetsinntrykket noe ned. Alt i alt et positivt bidrag.
Magnus Eliassen hadde tidligere i måneden sluppet sitt debutalbum. Låtene han hentet fram denne kvelden var naturlig nok fra den utgivelsen. Eliassen har vært litt ujevn i konsert prestasjonene, noe han selv kommenterte til allmenn munterhet. Denne kvelden stilte han med rytmeseksjon, noe som forsterket og utdypte låtene hans. de ble om mulig noe mer funky i all sin viseprakt. Magnus Eliassen høres ut som en fjern slektning av Finn Coren på plate, mens han live tilnærmer seg en mer avslappet og happy stemningsprakt som tydeligvis smitter over på publikum. Mye av æren for at dette fungere så sterkt at man kan observere selverklærte visesang hatere stå å trampe takten, er låtene. Elliassen er en fremdragende pop smed. Låtene er som de søteste sukkertøy men du får aldri en overdose av sukker. Søt, ja men på en måte som er overhengende avhengighetsdannende. Det er bare å lene seg godt tilbake å la seg imponere. Mindre imponerende er det ikke å dra en improvisert visejam versjon av en Manowar låt når en av publikum utfordrer han til det.
Noe mindre imponerende var ikke Spectacle. De slapp seg løs før siste tone fra Magnus Eliassen var falt til ro. Denne kvelden hadde de behov for å vise seg fra sin mest brutale side. De satte i gang i et svært hardt og samspilt tempo som kunne tatt drepen på enhver som ikke var mentalt forberedt. Publikum var tydeligvis mer enn forberedt. Vill stagediving, presisjons spilling og full avtenning må være det nærmeste man kan beskrive denne musikalske ukontrollerte utløsningen. Å beskrive kompleksiteten i Spectacle sine låter krever en lengre avhandling alene, samtidig fungerer musikken slik at man kan bare la seg rive med å kjenne kroppen hoppe opp og ned uten noensinne ha lyst til å stoppe. Pønk men likefullt prog uten å falle rett inn i noen av de båsene. Bandet avsluttet med en roligere og mer eksperimenterende låt, for å være dem, med tittellåtene fra deres siste album ”I, Fail”. En mer fullkommen avslutning på en kveld er det ikke mulig å ønske seg.
Av Tore Stemland
Antibatong ga ut sin første utgivelse to dager før å denne spillingen må vel regnes som releaseparty. Som på platen viste de seg som et energisk høyoktans monster av et band. Bare så synd at de nøyde seg med fire låter. Men til gjengjeld var de noen uslepne diamanter. Dette bandet har definitivt mulighetene som skal til å komme langt. Man kan allerede nå begynne å glede seg til vinylen som de har lovt til sommeren.
Etter to band i HC pønk leia kom Terje Berg i lag med Sunniva Vormsen på. De framførte noen fine viselåter. Det er tydelig at Berg har arvet litt fra sin onkel Nilsen i tematikken i tekstene, men der stopper også sammenligningen. Berg står fjellstøtt på egne komposisjoner. Kanskje ikke låter som flytter fjell men som egner seg utmerket til rolige aftner i godt selskap. At visesangere slipper til å trollbinder en svært ungt publikum som sitter lydhøre med svetten ennå rennende etter å ha pogoet seg andpusten er utrolig. Det sier ikke bare litt, men mye om publikummet på denne festivalen, og artistene som klarer å fullføre intensjonene.
Beyond The Fences er nå som veteraner å regne. Vokalisten åpnet med å fortelle at ”Vi hører alle sammen til en plass”. Så sant. Beyond The Fences hører så definitivt til på en scene. Der får de ut potensialet i musikken i langt større grad enn de klarte på sin CD EP. Live høres de ut som en blanding av Raga Rockers og JR Ewing i sine ess. Coctailen blir så giret opp i femte gir å sluppet løs på et publikum som tydeligvis ville ha mer. Mye mer. Bandenes lovprisning av arrangørene mellom låtene gikk igjen som en rød tråd denne kvelden og Beyond The Fences var ikke noe unntak. Slik opprettholdt vokalisten kontinuiteten i konserten mens de som trengte å justere gitarstrenger eller hva det måtte være kunne gjøre dette uten at det ble påfallende tomrom i framføringen.
Make It A Dead One åpnet med en Fugazi aktig låt før de la seg i et mer rolig emo tempo. At de er fra Trondheim kunne man nesten høre da noen av temaene i låtene kunne få tankene på gli mot Motorpsycho, uten at det var noe som dominerte på noe vis. Låtene hadde lekre gitar baserte linjer som fulgte låtene som en rød snor og ga de den ballasten de trengte for å fungere. Bandet avsluttet som de startet med en låt som var av et høyere tempo og intensitet enn låtene midt i settet. I likhet med andre band slet de med stemming og lignende mellom låtene og hovedvokalen ble mikset for lavt slik at dette trakk helhetsinntrykket noe ned. Alt i alt et positivt bidrag.
Magnus Eliassen hadde tidligere i måneden sluppet sitt debutalbum. Låtene han hentet fram denne kvelden var naturlig nok fra den utgivelsen. Eliassen har vært litt ujevn i konsert prestasjonene, noe han selv kommenterte til allmenn munterhet. Denne kvelden stilte han med rytmeseksjon, noe som forsterket og utdypte låtene hans. de ble om mulig noe mer funky i all sin viseprakt. Magnus Eliassen høres ut som en fjern slektning av Finn Coren på plate, mens han live tilnærmer seg en mer avslappet og happy stemningsprakt som tydeligvis smitter over på publikum. Mye av æren for at dette fungere så sterkt at man kan observere selverklærte visesang hatere stå å trampe takten, er låtene. Elliassen er en fremdragende pop smed. Låtene er som de søteste sukkertøy men du får aldri en overdose av sukker. Søt, ja men på en måte som er overhengende avhengighetsdannende. Det er bare å lene seg godt tilbake å la seg imponere. Mindre imponerende er det ikke å dra en improvisert visejam versjon av en Manowar låt når en av publikum utfordrer han til det.
Noe mindre imponerende var ikke Spectacle. De slapp seg løs før siste tone fra Magnus Eliassen var falt til ro. Denne kvelden hadde de behov for å vise seg fra sin mest brutale side. De satte i gang i et svært hardt og samspilt tempo som kunne tatt drepen på enhver som ikke var mentalt forberedt. Publikum var tydeligvis mer enn forberedt. Vill stagediving, presisjons spilling og full avtenning må være det nærmeste man kan beskrive denne musikalske ukontrollerte utløsningen. Å beskrive kompleksiteten i Spectacle sine låter krever en lengre avhandling alene, samtidig fungerer musikken slik at man kan bare la seg rive med å kjenne kroppen hoppe opp og ned uten noensinne ha lyst til å stoppe. Pønk men likefullt prog uten å falle rett inn i noen av de båsene. Bandet avsluttet med en roligere og mer eksperimenterende låt, for å være dem, med tittellåtene fra deres siste album ”I, Fail”. En mer fullkommen avslutning på en kveld er det ikke mulig å ønske seg.
Av Tore Stemland
Tuesday, November 22, 2005
Bodø HC festival #8, dag 1 (22 nov 05)
Så var Bodø HC fest nr 8 i gang. Denne gang med programslipp, kunstutstilling og konserter på Gimle. Første band ute var Burning Memory. De spilte thight stødig og ikke minst meget samspilt hardrock inspirert metal med en del breaks i musikken som satt som spikermatter. De spilte kun tre låter der de hadde gjeste vokalist på den siste. Bandet overbeviste til fulle og vil bli et band man trygt kan memorere navnet på først som sist hvis de fortsetter som dette. Spesielt den siste låten med en gjestevokalist som nesten hørtes ut som vokalisten i Cradle of Filth var stor.
Detested viste seg å ha samme vokalist som første band og med første bands gjestevokalist som sanger/gitarist. Dette bandet var på langt nært så samspilte som Burning Memory. Likefullt hadde de noe i låtene som fanget lytternes oppmerksomhet. De kunne ligne litt på Gwar, uten sceneshowet. Spilte bare et knipe låter og gikk av når publikum var begynt å bli varme i trøyene.
Don`t Eat The Donkey er en gammel traver i Bodø HC fest sammenhenger. At de dukket opp i år også burde ikke overraske noen. Musikalsk var de på de tre første låtene samme gamle Donkey med et snev av Crassaktig kaotisk pønk, lettere krydret med grindvokal og en rytmeseksjon som ble mer og mer samspilt for hver låt som gikk av stabelen. Nest siste låt la de musikalsk helt over og hørtes ut som en blanding av tidlig Black Sabbath og White Zombie som gradvis bygde seg videre til å ble en overraskende fengende coctail av før nevnte og noe Sonic Youth aktig med et snev av Dinosaur JR. Utfra alderen på besetningen har de nok ikke hørt nevnte referanseband, så her tror jeg de var ute å viste musikalske muskler man kan bli svært sterk av. De avsluttet med kaospønk klassikeren AD/HD låta som fortsatt sitter som bare juling i alle ledd på enhver som blir utsatt for den. Spill mer....
Ronny The Råne And His Men On The Måne var en trio av PC/vokal, trommer og gitar. Ronnys PC blipp blopp lyder i kombinasjon med mer tradisjonell industrisound som romlet seg ut i lokalet var vakkert. Oppi dette startet de to andre å traktere instrumentene i en slags blues. Eksperimentel blues som blir toppet av sangesnakking med en herlig raspende whiskeyrøst. Tankene gikk først til Patti Smith sine dikt opplesninger med elektrisk backing. Men dette var hardt som Betong hysteria, tøft som MC5 og røft som Jon Spencer Blues Explosions på det mest utløsende. Når man da hører preferanser til tidlig Pink Floyd og Dr. Fish er nok omtalelsen komplett. Uten tvil aftens mest originale, samspilte og minneverdige øyeblikk. Et band for framtiden definitivt. Dette var deres debut konsert men ikke deres siste.
Humdinger fikk æren av å runde av dag 1. Spenningen var stor da bandet har hatt endel personell utskiftninger siden sist, slik at snittalderen på kvartetten var godt over 40 år. De ungdommelige gammelkara viste seg fra et svært så festsprengt hjørne med en raskere og raskere pubpønk i 1977 ånden. Til tross for noen feilspillinger og vokalisten glemte tekstlinjen et par ganger var og ble Humdinger en verdig avslutning av kvelden. Motörheads “Ace Of Spades” ble framført med dødsforakt og med et tempo selv Lemmy ville ha nikket anerkjennende til. Det luktet svidd. Sånn skal det gjøres. Med ekkoet fra Humdinger dirrende i veggene er det bare å konstantere at HC festens første dag var av høy kvalitet og at de vel 90 stykkene som hadde funnet veien til Gimle hadde fått noe å varme seg på i stormkastene som ventet på dem utenfor.
Av Tore Stemland
Detested viste seg å ha samme vokalist som første band og med første bands gjestevokalist som sanger/gitarist. Dette bandet var på langt nært så samspilte som Burning Memory. Likefullt hadde de noe i låtene som fanget lytternes oppmerksomhet. De kunne ligne litt på Gwar, uten sceneshowet. Spilte bare et knipe låter og gikk av når publikum var begynt å bli varme i trøyene.
Don`t Eat The Donkey er en gammel traver i Bodø HC fest sammenhenger. At de dukket opp i år også burde ikke overraske noen. Musikalsk var de på de tre første låtene samme gamle Donkey med et snev av Crassaktig kaotisk pønk, lettere krydret med grindvokal og en rytmeseksjon som ble mer og mer samspilt for hver låt som gikk av stabelen. Nest siste låt la de musikalsk helt over og hørtes ut som en blanding av tidlig Black Sabbath og White Zombie som gradvis bygde seg videre til å ble en overraskende fengende coctail av før nevnte og noe Sonic Youth aktig med et snev av Dinosaur JR. Utfra alderen på besetningen har de nok ikke hørt nevnte referanseband, så her tror jeg de var ute å viste musikalske muskler man kan bli svært sterk av. De avsluttet med kaospønk klassikeren AD/HD låta som fortsatt sitter som bare juling i alle ledd på enhver som blir utsatt for den. Spill mer....
Ronny The Råne And His Men On The Måne var en trio av PC/vokal, trommer og gitar. Ronnys PC blipp blopp lyder i kombinasjon med mer tradisjonell industrisound som romlet seg ut i lokalet var vakkert. Oppi dette startet de to andre å traktere instrumentene i en slags blues. Eksperimentel blues som blir toppet av sangesnakking med en herlig raspende whiskeyrøst. Tankene gikk først til Patti Smith sine dikt opplesninger med elektrisk backing. Men dette var hardt som Betong hysteria, tøft som MC5 og røft som Jon Spencer Blues Explosions på det mest utløsende. Når man da hører preferanser til tidlig Pink Floyd og Dr. Fish er nok omtalelsen komplett. Uten tvil aftens mest originale, samspilte og minneverdige øyeblikk. Et band for framtiden definitivt. Dette var deres debut konsert men ikke deres siste.
Humdinger fikk æren av å runde av dag 1. Spenningen var stor da bandet har hatt endel personell utskiftninger siden sist, slik at snittalderen på kvartetten var godt over 40 år. De ungdommelige gammelkara viste seg fra et svært så festsprengt hjørne med en raskere og raskere pubpønk i 1977 ånden. Til tross for noen feilspillinger og vokalisten glemte tekstlinjen et par ganger var og ble Humdinger en verdig avslutning av kvelden. Motörheads “Ace Of Spades” ble framført med dødsforakt og med et tempo selv Lemmy ville ha nikket anerkjennende til. Det luktet svidd. Sånn skal det gjøres. Med ekkoet fra Humdinger dirrende i veggene er det bare å konstantere at HC festens første dag var av høy kvalitet og at de vel 90 stykkene som hadde funnet veien til Gimle hadde fått noe å varme seg på i stormkastene som ventet på dem utenfor.
Av Tore Stemland
Monday, November 29, 2004
Bodø Hardcore Festival #6, dag 3 (Sinus)
The Birds Are Spies, They Report To The Trees fra Trondheim fikk æren av åpne siste Sinus dag av Bodø HardCore Festival #6. Dette var deres debut konsert, og konserten var preget av det. Egentlig litt rart da de fleste spiller i Catena Collapse også og således burde være mer samspilte. Det de framførte var en slags kontrolert kaospønk med røtter til 77 pønken med en vokal som innimellom var screamo.
Cold Mailman var neste ut. Visesang på det gjennomsnittlige. Var tydelig inspirert av Bob Dylan og hans singer/songwriter tradisjon. Helt greit sett. Flere av låten fikk han fram en nerve i på sin Delivering Heart-Warming Letters mini album, som han ikke klarte å gjenskape live, desverre.
Dominic, opprinnelig fra Rognan men har nå base i Trondheim, var neste band ut. De spiller melodiøs punk som til tider er nærmere rock enn hardcore. På denne konserten spilte de flere låter fra sin 10” ep og fikk publikum i skikkelig festival modus. Musikalsk hadde de Hüsker Dü aktige pønke låtene med Frank Black gitar sterke melodilinjer som ble beholdt enten de var utsøkte adrenalin topper eller nedtonede rolige partier.
Catena Collapse er fra Trondheim og besto av folk fra The Birds Are…. Musikalsk spilte de en emo inspirert pønk. Bandet er omtalt som et av de beste HC bandene i Norge for tiden. Denne spillingen var dessverre ikke med på å opprettholde den statusen. Det ble for lite samspilt til at de klarte å få publikum til å gå fra konseptene.
Drunk fra Oslo spilte også denne dagen. I motsetning til dagen før spilte de nå et kortere akustisk sett. Her var enkelte låter omarrangert til et mer country-rock inspirert uttrykk. Totalt sett må det sies at deres tredje akustiske konsert igjennom en lang karriere absolutt bør gjentas flere ganger. Låtene kom virkelig til sin rett også i denne innpakkningen. Konserten var rett og slett overraskende bra.
Til sist kom rosinen i vegetarpølsen; Jimbo Jones. Et Trondhjems band med flere utflyttete Nordlendinger og med en fandenivoldsk innstilling til musikk, publikum og sceneopptreden. Til sammen en coctail av MC 5 og Chuck Berry inspirert pønk av det slaget som enten får deg til å danse ukontrollert av ren rockeglede (inkl pønk selvfølgelig) eller å vende bandet ryggen av ren avsky. Denne kvelden var det ingen som vendte dem ryggen og en etter hvert naken stage diving vokalist skapte prikken over i en. Bandet kommer med plate snart og blir den bare halvparten så bra som denne spillingen går man julen trygt i møte.
Til avslutning må ikke minst festivalens vegan cafe og bord med plater, bøker og fanziner berømmes. Uten dette krydret i tilværelsen ville det ha manglet noe udefinert bart. Her fikk man tak i utgivelser fra artister du definitivt ikke finner på distribusjon i Norge. Fanziner og bøker verken din lokale bokhandler eller Narvesen ville tatt i med ildtang. Kort sagt det er bare å glede seg til festival #7.
Av Tore Stemland
Cold Mailman var neste ut. Visesang på det gjennomsnittlige. Var tydelig inspirert av Bob Dylan og hans singer/songwriter tradisjon. Helt greit sett. Flere av låten fikk han fram en nerve i på sin Delivering Heart-Warming Letters mini album, som han ikke klarte å gjenskape live, desverre.
Dominic, opprinnelig fra Rognan men har nå base i Trondheim, var neste band ut. De spiller melodiøs punk som til tider er nærmere rock enn hardcore. På denne konserten spilte de flere låter fra sin 10” ep og fikk publikum i skikkelig festival modus. Musikalsk hadde de Hüsker Dü aktige pønke låtene med Frank Black gitar sterke melodilinjer som ble beholdt enten de var utsøkte adrenalin topper eller nedtonede rolige partier.
Catena Collapse er fra Trondheim og besto av folk fra The Birds Are…. Musikalsk spilte de en emo inspirert pønk. Bandet er omtalt som et av de beste HC bandene i Norge for tiden. Denne spillingen var dessverre ikke med på å opprettholde den statusen. Det ble for lite samspilt til at de klarte å få publikum til å gå fra konseptene.
Drunk fra Oslo spilte også denne dagen. I motsetning til dagen før spilte de nå et kortere akustisk sett. Her var enkelte låter omarrangert til et mer country-rock inspirert uttrykk. Totalt sett må det sies at deres tredje akustiske konsert igjennom en lang karriere absolutt bør gjentas flere ganger. Låtene kom virkelig til sin rett også i denne innpakkningen. Konserten var rett og slett overraskende bra.
Til sist kom rosinen i vegetarpølsen; Jimbo Jones. Et Trondhjems band med flere utflyttete Nordlendinger og med en fandenivoldsk innstilling til musikk, publikum og sceneopptreden. Til sammen en coctail av MC 5 og Chuck Berry inspirert pønk av det slaget som enten får deg til å danse ukontrollert av ren rockeglede (inkl pønk selvfølgelig) eller å vende bandet ryggen av ren avsky. Denne kvelden var det ingen som vendte dem ryggen og en etter hvert naken stage diving vokalist skapte prikken over i en. Bandet kommer med plate snart og blir den bare halvparten så bra som denne spillingen går man julen trygt i møte.
Til avslutning må ikke minst festivalens vegan cafe og bord med plater, bøker og fanziner berømmes. Uten dette krydret i tilværelsen ville det ha manglet noe udefinert bart. Her fikk man tak i utgivelser fra artister du definitivt ikke finner på distribusjon i Norge. Fanziner og bøker verken din lokale bokhandler eller Narvesen ville tatt i med ildtang. Kort sagt det er bare å glede seg til festival #7.
Av Tore Stemland
Saturday, November 27, 2004
Bodø Hardcore Festival #6, dag 2 (Sinus)
Dag 2 av Bodø HardCore Festival (avdeling Sinus) startet med Beyond the Fences. Bandet har utviklet seg raskt i en retning vekk fra den mer Raga Rockers inspirerte pønken til et mer 80 talls HC sound med smålekre innstikkere fra Television og New York Dolls og dets like. Hadde spilt på CBGBs en gang tidlig på 80 tallet ville de blitt geniforklart. I dag kan vi trygt si at de er på vei mot en egen identitet og at bandet er teknisk dyktig nok til å finne den. Forutenom det leverte de en konsert som appellerte til publikum i aller høyeste grad. Stå på dette blir svært bra.
These Days Are Transparent, Scarlet Monroe var kveldens mest spontane band. De har riktignok gjort flere konserter før, men de skifter instrument for hver låt. Denne litt originale tilnærming til band begrepet sikrer dem å beholde øyeblikkets mest innbitte feilskjær og ditto lykketreff. Låtene er øvd inn på forhånd og beveger seg i rettning av Butthole Surfers live på slutten av 80 tallet og dets like. Sjarmerende og faktisk ganske lyttervennlig.
Regression Point fra Tromsø var første utenbys artister denne kvelden. De takket for innbydelsen med å ha en kompakt oppvisning i kompakt HC med preferanser til så vel emo som screamo og speed metal. Med en vokal som varierte fra growl til straight rock vokal klarte bandet å få sin til tider noe stereotype musikk til å framstå som inntagende. De lettere forførende gitar riffene i enkelte låter gjorde også susen. Bandet var herlig samspilte og inntok publikum med en innstilling om at hver konsert er den viktigste. Dette smittet over på publikum som var helt med.
Etter dette kom Per Nikolai fra Sortland rockeklubb og spilte egenkomponerte (og en Dylan klassiker) låter på sin kassegitar og munnspill. Det er modig å stå foran et publikum som var så oppgira med et musikalsk uttrykk basert godt i folk-vise tradisjonen som egentlig døde den dagen Dylan oppdaget el-gitarens gjennomslagskraft. Per Nikolai viste fram talent og bør jobbe videre med det for her er det mer å hente.
Gulvet foran scenen ble så overlatt til en dansetrupp som ble avløst av The Batty Connection of RuMuJo and Josephine Lovermachine. Dette er egentlig en duo som finner nye musikere å samarbeide til (nesten) hver konsert de har. Spennende i seg selv men når det ikke fungerer så blir dette fort kjedelig og innholdsløst. Dessverre framsto bandet i en mindre heldig konstelasjon denne kvelden til tross for småsjarmerende Bjørk aktig vokal, småjazzimproviserende proggrungetakter og tidvis temaer som hadde fortjent en bedre sjebne. Bandet har definitivt gjort bedre konserter før og vil helt sikkert gjøre bedre senere for det bor mye i låtene.
Kvelden avsluttet med rosinen i pølsen, Drunk. Et mer tettspilt og frodig hardcore band er det sjeldent at Bodø, Norge, Europa og verden har hørt. Vi snakker her om et band i verdensklasse. Et band som automatisk sidestilles og analyseres i landskapet hvor NoMeansNo og Fugazi råder grunnen. La det være sagt med en gang, Drunk tar vare på posisjonen og viste at de er Norges desidert ledende band innenfor HC relaterte artister. Har nevnt det før og sier det igjen, her har alt fra Hellacopters og Glucifer til Amulet og JR Ewing mye å lære.
En konsert med Drunk er en reise i HC preferanser som man skulle få alt man ønsket seg under juletreet. Genialiteten til Drunk er at de aldri forlater den røde tråden som er deres eget uttrykk. Du hører at det er en Drunk låt fra første taktslag til siste gitarriff går inn i evigheten. Denne kvelden var intett unntak. Det er nesten synd på alle de andre bandene som må spille på samme kveld, fordi Drunk er så i en klasse for seg selv. Du ser at de til tross for over 20 år på veien (i forskjellige band) fortsatt spruter av spilleglede og energi som smitter over på publikum. Det førte da også til seks (!!!) ekstra nummre. Alt fra purunge tenåringer til gammelpønkere rundt 50 sto å hoppet opp og ned og gliste. Det er ikke sikkert de har sluttet med det ennå.
Av Tore Stemland
These Days Are Transparent, Scarlet Monroe var kveldens mest spontane band. De har riktignok gjort flere konserter før, men de skifter instrument for hver låt. Denne litt originale tilnærming til band begrepet sikrer dem å beholde øyeblikkets mest innbitte feilskjær og ditto lykketreff. Låtene er øvd inn på forhånd og beveger seg i rettning av Butthole Surfers live på slutten av 80 tallet og dets like. Sjarmerende og faktisk ganske lyttervennlig.
Regression Point fra Tromsø var første utenbys artister denne kvelden. De takket for innbydelsen med å ha en kompakt oppvisning i kompakt HC med preferanser til så vel emo som screamo og speed metal. Med en vokal som varierte fra growl til straight rock vokal klarte bandet å få sin til tider noe stereotype musikk til å framstå som inntagende. De lettere forførende gitar riffene i enkelte låter gjorde også susen. Bandet var herlig samspilte og inntok publikum med en innstilling om at hver konsert er den viktigste. Dette smittet over på publikum som var helt med.
Etter dette kom Per Nikolai fra Sortland rockeklubb og spilte egenkomponerte (og en Dylan klassiker) låter på sin kassegitar og munnspill. Det er modig å stå foran et publikum som var så oppgira med et musikalsk uttrykk basert godt i folk-vise tradisjonen som egentlig døde den dagen Dylan oppdaget el-gitarens gjennomslagskraft. Per Nikolai viste fram talent og bør jobbe videre med det for her er det mer å hente.
Gulvet foran scenen ble så overlatt til en dansetrupp som ble avløst av The Batty Connection of RuMuJo and Josephine Lovermachine. Dette er egentlig en duo som finner nye musikere å samarbeide til (nesten) hver konsert de har. Spennende i seg selv men når det ikke fungerer så blir dette fort kjedelig og innholdsløst. Dessverre framsto bandet i en mindre heldig konstelasjon denne kvelden til tross for småsjarmerende Bjørk aktig vokal, småjazzimproviserende proggrungetakter og tidvis temaer som hadde fortjent en bedre sjebne. Bandet har definitivt gjort bedre konserter før og vil helt sikkert gjøre bedre senere for det bor mye i låtene.
Kvelden avsluttet med rosinen i pølsen, Drunk. Et mer tettspilt og frodig hardcore band er det sjeldent at Bodø, Norge, Europa og verden har hørt. Vi snakker her om et band i verdensklasse. Et band som automatisk sidestilles og analyseres i landskapet hvor NoMeansNo og Fugazi råder grunnen. La det være sagt med en gang, Drunk tar vare på posisjonen og viste at de er Norges desidert ledende band innenfor HC relaterte artister. Har nevnt det før og sier det igjen, her har alt fra Hellacopters og Glucifer til Amulet og JR Ewing mye å lære.
En konsert med Drunk er en reise i HC preferanser som man skulle få alt man ønsket seg under juletreet. Genialiteten til Drunk er at de aldri forlater den røde tråden som er deres eget uttrykk. Du hører at det er en Drunk låt fra første taktslag til siste gitarriff går inn i evigheten. Denne kvelden var intett unntak. Det er nesten synd på alle de andre bandene som må spille på samme kveld, fordi Drunk er så i en klasse for seg selv. Du ser at de til tross for over 20 år på veien (i forskjellige band) fortsatt spruter av spilleglede og energi som smitter over på publikum. Det førte da også til seks (!!!) ekstra nummre. Alt fra purunge tenåringer til gammelpønkere rundt 50 sto å hoppet opp og ned og gliste. Det er ikke sikkert de har sluttet med det ennå.
Av Tore Stemland
Friday, November 26, 2004
Bodø Hardcore Festival #6, dag 1 (Sinus)
Bodø HardCore Festival #6, dag 1 (Sinus).
Compactor spilte før undertegnede kom seg inn i lokalet. Øyne (og øre) vitner fortalte om en konsert på det jevne, noe som skulle tyde på at de leverte en meget bra konsert da bandet har opparbeidet seg en betydelig rutine og er teknisk dyktige musikere. Musikalsk er de av de hardere progmetal bandene.
Neste band ut var det relativt nystartede Sorgoth, hadde sin sjette konsert på HC fest #6. De passet inn som hånd i hanske utifra publikumsresponsen. Til tider var bandet kamuflert av headbangere som fylte scenen. Musikalsk er de symfometal med klare prog tendenser. Med sin imponerende kvinnelige vokal tvinger de tankene mot 3rd & the Mortal, men de er nok like nært, eller fjærnt fra Metallica. Til tross for kun tre låter var det nok til å vise at bandet har teknisk dyktige musikere med evne til kreativitet. Bandet kan nå langt, hvis de vil, mark my words.
When Solitude Becomes the Latter hadde sin andre konsert. Det skulle man ikke tro. Når to av medmusikerne ikke hadde spilt i band blir ikke konserten mindre imponerende. Man kunne høre at synkroniteten kunne ha vært bedre, men musikalsk var de så spennende at det var bare de utsendte kritikerne som la merke til. Musikken var preget av lavmælte lange instrumentalpartier som kunne vært My Dying Bride verdig. Disse byggde seg opp til topper som minte om Sonic Youth på sitt minst kontrolerte uten at melodielinjen forsvant. Vokalen må jobbes med men ikke mer enn at de tilsammen er nok et argument for at Bodø ER en rockeby det står respekt av.
Visesanger Magnus Eliassen hadde kun med seg sin kassegitar og vokal. Nakent og alene uten backing framførte han flere nye låter og noen gamle. Louis fra hans nylig utgitt 7" på Smart Patrol i en litt mer funky versjon enn på vinyl og urframføringen av Falling In Love viser at han kan som bare juling. Det største problemet er nok småpratet mellom låtene som til tider ikke har noe med noe å gjøre og som visesangere skal må han forklare alle låtene først. Tror Eliassen hadde tjent på å stole på låtene og latt de tale for seg selv.
Quiritatio var eneste innslag utenfor Bodø. det Sortlands baserte powerpunk bandet famlet litt i samspillet på første låt, noe som gjorde første inntrykket unødvendig kaotisk. Fra neste låt og ut var de mye tettere og viste seg fram som et band med mye mot, tæl og sterke meninger. På den melodiske Runaway Manual viser de seg fra sin mest musikalsk inntagende side med forførende gitar-riff som river dansefoten i gang. I flere andre låter ble de litt anmasende.
The Spactacle avsluttet aftenen langt over midnatt. Progpønkerne er kommet rett fra en måneds USA turne og tok ut siste rest av krutt. Bandets utvikling er bare helt vannvittig. Låter som allerede på releasekonserten for deres album, var radikalt videreutviklet var nå om mulig ennå mere rearrangert. Å båsette musikken til Spectacle er bortimot umulig da de sprenger for mange grenser til at snevre begrep som jazz, pønk, prog og metal blir betegnende. Det er bare en ting å si, de leverte et brutalt vakkert sett.
Av Tore Stemland
Compactor spilte før undertegnede kom seg inn i lokalet. Øyne (og øre) vitner fortalte om en konsert på det jevne, noe som skulle tyde på at de leverte en meget bra konsert da bandet har opparbeidet seg en betydelig rutine og er teknisk dyktige musikere. Musikalsk er de av de hardere progmetal bandene.
Neste band ut var det relativt nystartede Sorgoth, hadde sin sjette konsert på HC fest #6. De passet inn som hånd i hanske utifra publikumsresponsen. Til tider var bandet kamuflert av headbangere som fylte scenen. Musikalsk er de symfometal med klare prog tendenser. Med sin imponerende kvinnelige vokal tvinger de tankene mot 3rd & the Mortal, men de er nok like nært, eller fjærnt fra Metallica. Til tross for kun tre låter var det nok til å vise at bandet har teknisk dyktige musikere med evne til kreativitet. Bandet kan nå langt, hvis de vil, mark my words.
When Solitude Becomes the Latter hadde sin andre konsert. Det skulle man ikke tro. Når to av medmusikerne ikke hadde spilt i band blir ikke konserten mindre imponerende. Man kunne høre at synkroniteten kunne ha vært bedre, men musikalsk var de så spennende at det var bare de utsendte kritikerne som la merke til. Musikken var preget av lavmælte lange instrumentalpartier som kunne vært My Dying Bride verdig. Disse byggde seg opp til topper som minte om Sonic Youth på sitt minst kontrolerte uten at melodielinjen forsvant. Vokalen må jobbes med men ikke mer enn at de tilsammen er nok et argument for at Bodø ER en rockeby det står respekt av.
Visesanger Magnus Eliassen hadde kun med seg sin kassegitar og vokal. Nakent og alene uten backing framførte han flere nye låter og noen gamle. Louis fra hans nylig utgitt 7" på Smart Patrol i en litt mer funky versjon enn på vinyl og urframføringen av Falling In Love viser at han kan som bare juling. Det største problemet er nok småpratet mellom låtene som til tider ikke har noe med noe å gjøre og som visesangere skal må han forklare alle låtene først. Tror Eliassen hadde tjent på å stole på låtene og latt de tale for seg selv.
Quiritatio var eneste innslag utenfor Bodø. det Sortlands baserte powerpunk bandet famlet litt i samspillet på første låt, noe som gjorde første inntrykket unødvendig kaotisk. Fra neste låt og ut var de mye tettere og viste seg fram som et band med mye mot, tæl og sterke meninger. På den melodiske Runaway Manual viser de seg fra sin mest musikalsk inntagende side med forførende gitar-riff som river dansefoten i gang. I flere andre låter ble de litt anmasende.
The Spactacle avsluttet aftenen langt over midnatt. Progpønkerne er kommet rett fra en måneds USA turne og tok ut siste rest av krutt. Bandets utvikling er bare helt vannvittig. Låter som allerede på releasekonserten for deres album, var radikalt videreutviklet var nå om mulig ennå mere rearrangert. Å båsette musikken til Spectacle er bortimot umulig da de sprenger for mange grenser til at snevre begrep som jazz, pønk, prog og metal blir betegnende. Det er bare en ting å si, de leverte et brutalt vakkert sett.
Av Tore Stemland
Saturday, September 18, 2004
Noxagt og Lasse Marhaug, Sinus, Bodø 16 sept 04
Rett etter at Glimt hadde sluppet inn utlikningsmålet mot Besiktas gikk en høy og beskjeden Lasse Marhaug opp på scenen på Sinus. Der sto det allerede et stort bord med laptop, cd spillere og andre elektroniske innretninger.
Om hans muzakk er det blitt sagt at dette er det nærmeste mennesket kommer i å bli en rekonstruert maskin i det den kollapser. Mye sant i det. Her snakker man muzakk (i motsetning til musikk som består av rytmisk musikk) som hvileløst går til angrep på likegyldigheten til lytterne. Utad kan dette høres ut som det reneste nonsens, men for de som klarer å tilrive seg øyeblikkets magi, merkes det at dette ikke består av tilfeldigheter.
Marhaug åpnet aftenen med lavfrekvent støy, ikke ulikt FM støyen mellom to radiostasjoner. Oppi dette suset bygde han opp sitt musikalske imperium. Den første halvdelen var tydelig inspirert av den Japanske industriscenen med tilnærmet whitenoise med en svært innsmygende synthloop gående langt ned i mixen. Dette ble brutalt avbrutt av en rytmisk sekvens som gikk over i en turbinaktig start. Ikke ulikt NON rundt Blood & Flame perioden. Deretter var slusene åpnet og ut strømmet overdøvende lydskulpturer få hadde hørt maken til før. Det hele ble avsluttet med noe som hørtes ut som kortslutninger.
For de som ikke har hørt Noxagt så er dette en trio med den originale instrumenteringen; fiolin, bass og trommer. Musikalsk er dette langt ut i et mørkt landskap av metal og pønk takter, med klassisk og til tider jazz arrangering. Et sted mellom Melvins, Glenn Branca, Sepultura og Naked City har Noxagt skapt seg sitt unike univers.
Sandnes bandet Noxagt startet med et famlende forsøk på å avfyre krutt men måtte abortere da en streng på bassen røk. Mens publikum nesten holder pusten og de resterende to bandmedlemmer venter, spiller de nesten Hot Club De Norvege aktige sekvenser. Bassisten inntar så posisjon, og tankene om en nedtur blir flerret i en rytmisk eksplosjon.
Det hele kan minne om et rusten løpebånd som tvinges i gang. Eskaleringen i rytmikken er svært god. Man merker nesten ikke at tempoet øker oppe i alle rytmeskiftene. Musikalsk kan det minne om The Cravats og Captain Beefheart uten vokal.
Når bandet hadde fått opp dampen kom det en musikalsk utblåsning som kunne ha fått sammenraste nybygg til å oppstå fra ruinene. Det var hardt som få, taktskiftene satt så bra at ethvert progband må bli grønne av misunnelse. Blant publikum skimtes både jazz elskere, visesangere og pønkere som står henført i Noxagt sin musikk. Konserten stoppet like brått som musikken var brutal. Noen sekunders avrusning og påfølgende trampeklapp til tross, kveldens konserter var definitivt historie. Og hvilken historie. De som var der kommer definitivt ikke til å glemme hvilken åpenbaring de ble utsatt for.
Av Tore Stemland
Om hans muzakk er det blitt sagt at dette er det nærmeste mennesket kommer i å bli en rekonstruert maskin i det den kollapser. Mye sant i det. Her snakker man muzakk (i motsetning til musikk som består av rytmisk musikk) som hvileløst går til angrep på likegyldigheten til lytterne. Utad kan dette høres ut som det reneste nonsens, men for de som klarer å tilrive seg øyeblikkets magi, merkes det at dette ikke består av tilfeldigheter.
Marhaug åpnet aftenen med lavfrekvent støy, ikke ulikt FM støyen mellom to radiostasjoner. Oppi dette suset bygde han opp sitt musikalske imperium. Den første halvdelen var tydelig inspirert av den Japanske industriscenen med tilnærmet whitenoise med en svært innsmygende synthloop gående langt ned i mixen. Dette ble brutalt avbrutt av en rytmisk sekvens som gikk over i en turbinaktig start. Ikke ulikt NON rundt Blood & Flame perioden. Deretter var slusene åpnet og ut strømmet overdøvende lydskulpturer få hadde hørt maken til før. Det hele ble avsluttet med noe som hørtes ut som kortslutninger.
For de som ikke har hørt Noxagt så er dette en trio med den originale instrumenteringen; fiolin, bass og trommer. Musikalsk er dette langt ut i et mørkt landskap av metal og pønk takter, med klassisk og til tider jazz arrangering. Et sted mellom Melvins, Glenn Branca, Sepultura og Naked City har Noxagt skapt seg sitt unike univers.
Sandnes bandet Noxagt startet med et famlende forsøk på å avfyre krutt men måtte abortere da en streng på bassen røk. Mens publikum nesten holder pusten og de resterende to bandmedlemmer venter, spiller de nesten Hot Club De Norvege aktige sekvenser. Bassisten inntar så posisjon, og tankene om en nedtur blir flerret i en rytmisk eksplosjon.
Det hele kan minne om et rusten løpebånd som tvinges i gang. Eskaleringen i rytmikken er svært god. Man merker nesten ikke at tempoet øker oppe i alle rytmeskiftene. Musikalsk kan det minne om The Cravats og Captain Beefheart uten vokal.
Når bandet hadde fått opp dampen kom det en musikalsk utblåsning som kunne ha fått sammenraste nybygg til å oppstå fra ruinene. Det var hardt som få, taktskiftene satt så bra at ethvert progband må bli grønne av misunnelse. Blant publikum skimtes både jazz elskere, visesangere og pønkere som står henført i Noxagt sin musikk. Konserten stoppet like brått som musikken var brutal. Noen sekunders avrusning og påfølgende trampeklapp til tross, kveldens konserter var definitivt historie. Og hvilken historie. De som var der kommer definitivt ikke til å glemme hvilken åpenbaring de ble utsatt for.
Av Tore Stemland
Subscribe to:
Posts (Atom)